cover

The Yes Album

Yes

CD (1971) - Atlantic / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Prog / Symfonisk rock

Spor:
Yours Is No Disgrace
The Clap
Starship Trooper
I've Seen All Good People
A Venture
Perpetual Change

Referanser:
Jethro Tull
Gentle Giant
Nektar
Genesis
King Crimson
Mike Oldfield
Rush
Pink Floyd
Emerson, Lake & Palmer

Vis flere data

Se også:
Fragile - Yes (1971)
Close To The Edge - Yes (1972)
Relayer - Yes (1974)
Going for the One - Yes (1977)
Drama - Yes (1980)

(7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7) (7 / 7)


Oppsiktsvekkende

Yes ga ut to ikke fullt så bemerkelsesverdige album i starten av sin karriere, men da de ga ut The Yes Album i 1971 klaffet alt.

Yes er et av de mange progrock-bandene som hadde sin definitive storhetstid på begynnelsen av 70-åra. Sammen med blant andre Jethro Tull og Genesis var bandet det aller største innenfor den smått eksentriske delen av rocken, og musikken deres ble etter hvert nokså vanskelig å få taket på. Hovedandelen av tilhengere bestod vel av en overlevende skare av røykbefengte hippier som så på Yes som en naturlig videreføring av det for eksempel Beatles gjorde på slutten. Etter hvert ble rock'n'roll mer komplisert, og de fengende rytmene ble erstattet av snåle taktskifter og ditto arrangering.

På de to første skivene var Yes et mer tradisjonelt rockeband, og albumene bestod av både egne komposisjoner og for anledningen omarrangerte versjoner av andre artisters materiale. Beatles ble gjort stas på med en versjon av Every Little Thing, men også The Byrds fikk sin I See You med på albumet. Bandets grunnleggere, vokalist Jon Anderson og bassist Chris Squire, sto for det meste av materialet på det selvtitulerte debutalbumet samt oppfølgeren Time and a Word, men sistnevntes tittelkutt ble kreert av Anderson i samarbeid med David Foster, som i senere tid blant annet har skrevet listetopper for både Mariah Carey og Madonna.

I starten var Peter Banks gitarist i bandet, men etter at Time and a Word brakte bandet i en mer orkestral retning enn han ønsket forlot han bandet, og inn kom Steve Howe, som like i forkant gjorde album med både Tomorrow og Bodast. Før sin inntreden våren 1970 takket han for øvrig nei til jobben som gitarist i Jethro Tull. Siden Yes i utgangspunktet bestod av medlemmer som hadde røtter i jazz og 60-talls pop, ble det ikke stort "bedre" når Howe hadde en forkjærlighet for den klassiske gitaren så vel som eksperimentell jazz.

The Yes Album ble det første albumet som byr på det bandet selv kaller klassisk Yes, og det var her de begynte å finne sin egen stil. Med såpass blandede influenser burde musikken bli både utfordrende og fargerik, noe Yours Is No Disgrace er et godt bevis på. Dette er det eneste kuttet på albumet som er komponert av alle medlemmene i fellesskap, og det er ikke vanskelig å høre at de på den tiden svært så unge musikanter finner stor glede i det å spille. Et ti minutter langt kutt levner de involverte gode muligheter til å vise seg frem, noe de også mer enn gjerne benytter seg av. De dannede engelskmenn er mer spillesugne enn på de to første skivene. Der Banks holdt seg til sin elektriske gitar omtrent uten avvik, følte Howe allerede her en umiddelbar trang til å eksperimentere med både akustisk og elektrisk gitar - godt assistert av Brufords stødige jazz-rock tromming, Squires særegne bassing og Kayes teppe av moog og hammondorgel.

Omtrent hver eneste progrock-bassist hadde i 70-åra sitt eget sound og uttrykk, men skal man plukke ut enkelte vil i hvert fall undertegnede holde en knapp på Chris Squire. Vel hadde alle i Yes sine særegenheter, noe som også bidro til at bandet var, og fremdeles er, det unikum det er. Han arbeider både høyt og lavt på Rickenbacker-bassen sin, og med det greier han på glimrende vis å trenge seg igjennom Brufords høyfrekvente og spretne tromming. Squire er den eneste som har holdt seg innenfor Yes-murene helt siden oppstarten i Soho i 1968, og har på grunn av det fått det klingende tilnavnet Keeper of the Flame. De andre plassene i bandet har skiftet aktører flere ganger i løpet av 38 år, men det er altså bassen som hele tiden har vært det vedvarende ledd.

Det andre kuttet på albumet er paradoksalt nok (dette er jo tross alt et studioalbum) et livekutt. Låta heter The Clap, og er en tre minutter lang instrumental ført i pennen av Steve Howe alene. Låta er visstnok skrevet til hans sønn Dylan, som på den tiden bare var et spedbarn. Tittelen er for øvrig et litt mer "folkelig" navn på gonoré, og hva et lite barn har til felles med en kjønnssykdom vites ikke, men jeg håper det går vekk med salve!

Livefavoritten Starship Trooper er grovt sett sammensatt av tre vidt forskjellige undertitler. Life Seeker er signert Anderson, Disillusion av Squire og Würm er nok en instrumental snutt kreditert Howe. Mannen med sølvstrupen skriver litt særere materiale, mens Squire gjør mer up-tempo og happy saker. Dette er en av de absolutte liveklassikerne, og er i senere tid inkludert både på Yessongs (trippel live-LP, 1973) og Keys to Ascension (dobbel live-CD, 1996).

I've Seen All Good People er en lignende låt, inndelt i to underdeler kreert av henholdsvis Anderson og Squire. Igjen er første del, Your Move, en litt dempet affære, noe som hans skjøre og delikate stemme må ta "skylden" for, mens andre del, All Good People er reinspikka boogie-rock. Også denne slår godt an live, men kommer nok i skyggen av den forrige. Andersons vokal backes opp av Howe og Squire på kor, og vi får også innslag av blokkfløyte.

Så vidt jeg vet har ikke Andersons bidrag A Venture blitt fremført live i særlig stor grad, men den er like fullt et mesterlig verk fra mannen. Etter hvert ble han jo progressiviteten selv, og i motsetning til de låtene han lagde på egenhånd på de to første albumene, som jo var veldig pop/rock-orienterte, er A Venture basert på et ganske jazza gitar-riff. Tony Kayes piano er også veldig markant her.

Etter førti minutter er det slutt, og den ni minutter lange Perpetual Change får gleden av å konkludere The Yes Album. Også denne er fremført live på Yessongs, men da i en fjorten minutter lang forpakning, med både bass- og trommesolo. Midtpartiet åpner rolig og bedagelig med litt svevende jazza saker, men utvikler seg til å bli et eneste virvar av sammenklippede opptak. Ganske typisk Yes egentlig, siden dette også ble gjort senere i karrieren. Ikke alle kan legge to vidt forskjellige partier oppå hverandre og få et lignende resultat, men så sultne som Yes var på å eksperimentere på den tiden, var det lite som kunne komme i veien for at de ikke skulle oppnå det de ville.

The Yes Album er det første albumet med produsent Eddie Offord bak spakene. Han gjorde teknikerjobben på Time and a Word, men her styrer han altså skuta på egen hånd. Han skulle etter hvert bli nærmest som et sjette medlem å regne, og produserte alle albumene bandet gjorde i løpet av det som regnes som deres definitive storhetstid.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Prince - One Night Alone ... Live!

(NPG Records)

Prince har aldri vært i bedre konsertform enn på One Night Alone-turneen i 2002. Mannens storhet presenteres over hele tre skiver.

Flere:

Sufjan Stevens - The Age Of Adz
Pernice Brothers - Live a Little