En Annen Dans: Norske Artister Tolker Ole Ivars

Diverse artister

CD (2004) - Tylden & co

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

En får være som en er

En del bra versjoner, men vår anmelder foretrekker originalene.

Av Bjørn Hovde

24.10.2004

Ole Ivars er en institusjon i norsk pop og trenger ingen nærmere presentasjon. De har nytt større publikums - og salgssuksess enn de fleste norske rockere kan drømme om, og la det være sagt: Framgangen har vært fortjent. Med sin sikre blanding av gode melodier, kvikke tekster, humor og - ikke minst - publikumskontakt gjennom fire(!) tiår intens turnering, har Ole Ivars nådd toppen av næringskjeden innen dansebandmusikk, regnet både kvantitativt og kvalitativt på musikken. Som poporkester er Ole Ivars noe av det mest solide vi har her på berget og de brede lag av befolkningen har trykt dem til sitt hjerte. Mange har mistet øye for at musikk først og fremst taler til sansene og ikke den kalde analyses overlegninger. Store deler av det man med et skremmende uttrykk omtaler som folkedypet har alltid møtt musikk med sansekanalene åpne og slik gjort Ole Ivars til kongene av den direkte og umiddelbare følelsesmusikk - rytmen og melodien i en låvedans hvor folk svinger seg med sambygdinger og glemmer hverdagens kiv. Omtrent som ved gamle dagers dans og moro.

Så kommer altså denne hyllest-CDen, og denne anmelder tilstår glatt at han foretrekker den ekte varen. Kontrasten mellom artistene som er valgt og materialet de framfører roper "kitch" uten at dette har vært den alltid utmerkede produsent Tyldens intensjon. Det er bare det at vestkantens ukronede konge av småborgerlig taffelpiano, Ketil Bjørnstad, bare ikke rimer med Ole Ivars. Eller fyrstene av fusion-tåkeheimen i Lava og deres forsøk på å transendere en dansebandlåt til en høyere musikalsk syntese. Denne pretensiøse omgangen med Ole Ivars gjør sant og si bandet mindre enn de er, de blir redusert til uslepne diamanter som "raffineres" og bringes opp på kunstens plan av esteten Bjørnstad og synthdemagogene i Lava. Resultatet er hverken fuggel (hyllest) eller fisk (kitch/ironi). Det blir noe midt i mellom, en kalkun, en post-pubertal flipp, en dåreskaps lapskaus. Å lese i tekstheftet at Ketil Bjørnstad betraker William Kristoffersen i Ole Ivars som "så langt fra noen enkel komponist" er som om Ingrid Espelid Hovig skulle lovprist Pizza Grandiosa for dens kulinariske og gourmande kvaliteter. Det blir helt på jordet. Det er da vel opplagt at Kristoffersens og Ole Ivars storhet består i nettopp deres geniale enkelhet. Hvorfor reparere en ting som fungerer? Less is more har vi fått høre, men den aldri hvilende masseprodusent av middelmådighet, Wolfgang Amadeus Bjørnstad, måtte jo få satt dette forholdet på hodet. La oss få ha Dans På Skjermertopp i fred for slike blamasjer. For svingende!

Men hva byr ellers denne hyllesten på? Her er likt og ulikt i ei salig røre. Noe fungerer, noe ikke. Trond-Viggo Torgersen satser på morostemme og snøvler i vei på Nei Så Tjukk Du Har Blitt. Mia Gundersen og Olav Stedje (a nice pair ?) smører hule patos utover Eg Trudde Englane Fanst i en slik grad at man skulle tro Kirkelig Kulturverksted, ikke Tylden, sto bak produksjonen. Dog: Duoen klarer allikvel å få fram hvilken klassiker i norsk pop denne låta er. Hyttetur foredras i kjent lavmælt stil av Odd Børretzen og Lars Martin Myhre. Parhestene finner akkurat det rette modus, men deres vektlegging av teksten, samt Børretzens klare diksjon, bringer dessverre fram svakhetene i originalens nødrim og tildels kluntete tekstlinjer. Og Børretzen: Hvorfor knote he'marking når sangen like gjerne kunne vært framført på ditt ellers prikkfrie riksmål? The Real Thing, Mambo Compañeros og Notodden Bluesbands bidrag er inntelefonerte pliktskyldigheter, mens Asgeir Borgermoen betoner det burleske og saftige på en meget vellykket måte i Kveks i Underbuksa. Banana Airlines lykkes også i en laid back Grosse (Det Var Digert), men hvor lenge kan banangutta regne med å dyrke sin språklige aksenthumor før Kristin Halvorsen får dem bannlyst i radio?

Etter nevnte Bjørnstads kaldkveling av Risa, fikser gruppa Kvarts Kalle Med Fela med enkel bravour. Ahhh... endelig en stemning av midtsommernatt og dans på sletta. Kari Svendsen treffer også spikeren med En Får Væra Som En Er. Banjo-Kari har roet sine sedvanlige hyl og grimaser, og fikser dialekten også. En av skivas beste spor. Roar Engelberg og Tre Busserulls bidrag er plankekjøring, likedan Terje Tysland som går på velkjent autopilot. Vestlandsfanden virker derimot på hugget og har vært heldige med låtutvalget, hypokondervisa Medisinskapet.

Kongen av Campingplassen med Kjågen & Atletene er en innsiktsfull kommentar til liv og levnet i folkedypet og får fram noe som er tydelig i fler av bidragene på plata: Ole Ivars satiriske brodd. Men obs: Dette er (takk Gud), ikke Kristopher Schau, humoren sparker aldri nedover. Ole Ivars er runnen av folket og synger ikke ned, men til det brede segment av hverdags Ola og Kari. Campingplass-låta og mange andre sier oss at vi må kunne le av oss selv, vi trenger ikke nødvendigvis folk utenfra til å fortelle oss hva som er så forbanna morsomt med måten vi lever på. I'm okay, you're okay, grilldress okay, spoiler og breifælg okay, Capice?

De avsluttende sporene (Kim William, Nidarosdomen Guttekor) er fine og akkurat passe sentimentale, og til slutt avrunder heltene selv Ole Ivars, med en medley over sine slagere. Ganske stilig. Hva Er Det Han Har og Ikke Jeg? synger de. Overført på de fleste av deltagerne på denne plata gir svaret seg sjøl.

Groovissimo

Atomic - Boom Boom

Vandrende mellom forskjellige disipliner med en slentrende form for intensitet.

Flere: