cover

Keep Your Eyes Ahead

The Helio Sequence

CD (2008) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Elektronika / Drømmepop

Spor:
Lately
Can't Say No
The Captive Mind
You Can Come to Me
Shed Your Love
Keep Your Eyes Ahead
Back to This
Hallelujah
Broken Afternoon
No Regrets

Referanser:
The Postal Service
Dntel
Caribou

Vis flere data

Se også:
Love and Distance - The Helio Sequence (2004)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


God oppdrift

Relativt positiv overraskelse fra et band som neppe kan ha følt det helt store forventningspresset.

Rekk opp hånden, alle som har holdt pusten de siste fire årene i påvente på nytt materiale fra The Helio Sequence.

Tenkte meg det, ja.

Ikke dermed sagt at barndomsvennene Benjamin Weikel (Modest Mouse) og Brandon Summers ikke fortjener oppmerksomheten. Keep Your Eyes Ahead, deres andre utgivelse på Sub Pop, er til tider riktig oppløftende lytting. Problemet er at de var skikkelig på bærtur ved forrige korsvei (tilgodesett med en generøs toer på denne siden) - og det er altså fire lange år siden. Ikke et ideelt utgangspunkt for en lang og lysende karriere.

Men før man henger seg mer opp i det, kan det være på sin plass å påpeke at det har skjedd et og annet siden sist. Mest påfallende er Summers' skadde stemmebånd og påfølgende restitusjonsprosess. En kjedelig sak som har ført med seg to ting: For det første har innspillingen tatt unormalt lang tid, da vokalsporene er tatt opp litt her og der, avhengig av vokalistens dagsform. Og for det andre er det blitt slutt på den i overkant enerverende gaukingen som han hadde en hang til tidligere, med Repeater fra forgjengeren som det kanskje grelleste eksempelet.

Og dette er på mange måter strålende nyheter. At man samtidig har strammet inn litt både på struktur og lengde denne gangen, er solide skritt i riktig retning.

Eller for å sette det på spissen: Lunkne anmeldelser, svake salgstall, et ødelagt stemmebånd og en aldri så liten eksistensiell krise har tilsynelatende gjort bandet godt.

Keep Your Eyes Ahead starter i alle fall svært oppløftende: Førstesporet Lately har et lydbilde som overrasker, og gir sterke assosiasjoner til fjorårets kometer i The Twilight Sad, med deilig forvrengte gitarer og generøse mengder klang. Tekstmessig er det tøffel så det holder: Lately I don't think of you at all / Or wonder what you're up to / Or how you're getting on (…) And I don't break down / When someone says your name / Or twist my mind in circles / Wondering which of us to blame, uten at det skal holdes mot dem.

Can't Say No har en gitarpalett som gir assosiasjoner til Interpol (platen er masteret av Greg Calbi som har både Interpol og Iron & Wine på CVen), og maler sine melodilinjer med såpass bred pensel at det episke tidvis grenser mot det pompøse (jeg lurer jammen på om det er en xylofon de har gjemt bak i miksen). Sangen er for øvrig en delikat dandert pop-karamell.

The Captive Mind spretter avgårde på strålende elektropop-vis, og høres i mine ører ut som et naturlig singelvalg, mens Shed Your Love er nedtonet og riktig behagelig, der den tar på seg jobben med å senke pulsen etter en intens åpning. Tekstmessig er ikke alt her verd å rope hurra for, og denne blottstiller et par tekstlinjer verden kunne klart seg fint uten (On a subway train before the dawn / The ride was short but my thoughts were long), men pytt, pytt.

Tittelsporet er jeg mer skeptisk til, der det legger seg trygt til rette i et mønster som ser ut til å ha blitt et slags ideal for indierockere i alle aldre om dagen: Tenk en blanding av litt skjev intrumentering (en dose Arcade Fire) og godt, gammeldags stadionrock-driv (tenk på noe klamt, U2-aktig) med plenty av delay. "Tøft," bevares, men på langt nær så spennende som mye annet på denne platen.

Hallelujah er Benjamin Weikels store øyeblikk på platen. Riktignok låner han et par grep fra rytmesporet til Modest Mouses Float On (Weikel spilte trommer på Good News For People Who Love Bad News), men i disse fire og et halvt minuttene er han helt sjef. De første to minuttene bruker han til å kvitte seg med Summers, som uansett ikke har mye å stille opp med nå som gaukingens tid er forbi, mens siste halvdel av sporet er pur perkusjons-egotripping. Spill høyt.

Broken Afternoon er riktig fin, og viser at det kler bandet godt å senke tempo og strippe ned arrangementene, mens avsluttende No Regrets er det reneste pølsevev (en-tagnings munnspill og kassegitar-i-fylla-opptak).

Summa sumarum er dette et syvmilssteg i riktig retning for et band som det ville vært fryktelig enkelt å avskrive for fire år siden. Jeg skal på ingen måte påstå at The Helio Sequence har gjort seg fortjent til stående applaus, til det er denne platen altfor ujevn, men nå har de i det minste skaffet seg et fundament å bygge videre på.

Og det er slett ikke et dårlig utgangspunkt for en plate med tittelen Keep Your Eyes Ahead.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Shining - Grindstone

(Rune Grammofon)

Jørgen Munkeby og hans Shining har overgått seg selv og skapt en plate som fascinerer, fenger og - ikke minst - imponerer.

Flere:

Humanoid - Sessions 84-88
Shining - Blackjazz