cover

Twelve Shots On the Rocks

Hanoi Rocks

CD (2002) Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Glam

Spor:
Intro
Obscured
Watcha Want
People Like Me
In My Darkest Moment
Delirious
A Day Late, a Dollar Short
New York City
Winged Bull
Watch This
Gypsy Boots
Lucky
Designs On You

Referanser:
Mötley Crüe
Alice Cooper
Guns N' Roses
New York Dolls

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Back in the sauna

Finlands hard rock-legender har skrapet sammen et band og klarer tidvis å nærme seg noe som tilsvarer myten om dem.

I 1977 møttes Michael Monroe (egentlig Matti Fagerholm) og Andy McCoy (egentlig Antti Hulkko) i Finland. Tre år seinere danna de Hanoi Rocks. Deretter dro de til Stockholm for å bli rockestjerner. Musikken var en vulgær kombinasjon av punk og glam. Det gikk ikke fullt så bra som forventet og de skal visstnok ha overlevd på agurk med smør (???!!!???). Så bar det til England, og veien til stjernene var klar. Mot midten av 80-tallet økte platesalget internasjonalt. Det bråstoppet da Mötley Crües Vince Neil fyllekjørte med trommis Razzle like før jul 1984. Et halvt år etter var moroa over.

Hanoi Rocks har hatt stor påvirkning på band som Poison og Guns'n'Roses. Band som brukte mye av de samme image-elementene og hadde røtter i samme musikk. Nå gjør finnene et nytt forsøk. I dag fremstår Hanoi Rocks som Monroe og McCoy med backingband. Denne gjenforeningen er kanskje først og fremst for å glede gamle fans og de som har fått sansen i mellomtida.

Twelve Shots On the Rocks åpner friskere enn jeg hadde turt å håpe på. Obscured gir god rockefot og låter slik hard og moderne glamrock bør gjøre. Watcha Want fortsetter i samme breibeinte stil. Det er nesten så man innbiller seg at Hanoi Rocks virkelig har noe å komme med over 20 år etter dannelsen. Deretter begynner det å bli slapt.

Hanoi Rocks fikser ikke ballader særlig godt. De blir platte og uinteressante. I tillegg har de med et par underlige låter. A Day Late, a Dollar Short høres ut som noe McCoy har arbeidet fram etter å ha hørt Alice Coopers He's Back litt for mange ganger på rad. Men det er ikke det verste. At de har covret Hall & Oates sin Winged Bull er for meg helt uforståelig. En kjip synth-power-ballade som er helt ute på viddene. Den har virkelig svært lite med resten av albumet å gjøre.

Med Delirious er de tilbake i slag. Det låter nesten som i gamledager. Fengende, frekt og humørfylt. Minner om stilen på låter som Tragedy og Malibu Beach Nightmare. Mot slutten av skiva dukker det også opp noen hederlige forsøk på å videreføre de gode sidene ved glansdagene.

Monroe er ikke akkurat noen rock'n'roll poet. Tekstene er til tider pinlig banale, i blant flere hakk verre enn hva som er normalt for denne type band. McCoy er også på tynn is i blant, som når han skriver "we are young and strong", det må i tilfelle være til sinns. Nå hadde man vel ikke forventet Dylan-nivå, men det hadde vært greit å slippe å bli ille berørt.

Comeback-skiva til Hanoi Rocks inneholder like deler partyrock og møl. De klarer store deler av tiden å høres unge og sultne ut. Dette drepes innimellom av litt for mye synth. Er dette et feilaktig forsøk på å være moderne? Live er de sikkert mye morsommere, da de spiller seg gjennom en rekke gamle godinger.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Madder Mortem - Desiderata

(Peaceville)

Nordmennene fortsetter å bevege seg fremover i sin unike og høyst originale retning. Til glede for noen, og stor frustrasjon for andre.

Flere:

Torgeir Waldemar - Torgeir Waldemar
Fe-mail - Syklubb Fra Hælvete