Come on Die Young

Mogwai

CD (1999) - Chemikal Underground / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mogwai Takes Control

Et av 90-tallets mest spennende band lever ikke helt opp til forventningene.

Av Bjørn Hammershaug

04.01.2001

Iggy Pop får æren av å innlede Mogwai på deres andre ordentlige langspiller, før de setter kurs for både himmel og helvete med en noe ujevn plate.

Cody er med sin hviskende vokalbruk noe av det nærmeste skottene har kommet en konvensjonell poplåt, selv om det truende og eksplosive alltid lurer i bakgrunnen. Dermed er mye av stemningen lagt for den neste timen. Cody glir naturlig over i søkende Helps Both Ways. Nå er vokalen lagt bort, en sportskommentator danner bakgrunnsteppet, og instrumentene kommer etterhvert mer synlig frem. I Year 2000 Non-Compliant Cardia faller brikkene enda mer på plass og den soniske støyen får slippe litt mer til, men fortsatt bare i relativt korte øyeblikk. Kappa er en oppvisning i repetetiv suggesjon, mens vi får en ny pustepause med Waltz for Aidan. Det er en rolig, behersket melodi som preges av vakker fløytelyd og en sommerlig stemning. Slik er den første halvdelen av platen bemerkelsesverdig rolig, vakker og til tider noe stillestående. Vi lar oss selvfølgelig ikke lure, og vet at Mogwai har noen monstre på lur. May Nothing But Happiness Come Through Your Door er storslagen. Her møtes det gode og det onde kan man nesten si, og i duellen som følger stiger ondskapen opp som seierherren. Fløytene og sommerkosen er knust og i askene ligger Oh! How the Dogs Stack Up. Med sine rustne, apokalyptiske pianolyder fungerer den fint som intro før de lar helvete bryte løs i Ex-Cowboy, Chocky og ikke minst utrolige Christmas Steps. Her drar tempo og støynivå seg endelig noe opp, langsomt opp mot mot klimaks før det like langsomt toner ned igjen. Postludiet Punkrock/Puff Daddy/Antichrist runder det hele av, som en forvrengt utgave av introen.

Med Come On Die Young viser Mogwai noe større selvbeherskelse enn tidligere. Store deler av platen går i et langsomt og stillferdig tempo, noe som skaper en tidvis uforløst stemning. Den kommer ikke opp mot forgjengeren Young Team, som også vant på å være den egentlige debutplaten til skottene. Mogwai klarer fremdeles å fengsle, fascinere og forføre, men de følger ikke helt opp forventningene denne gangen. Likevel, de utfordrer rockens muligheter ved å kombinere ro/bevegelse og orden/kaos på ulike måter, og er derfor fortsatt å regne som et av 90-tallets mest spennende band.

Groovissimo

Pat Jordache - Future Songs

Ikke særlig vakkert – men desto kulere noise-pop fra Montreal.

Flere: