cover

Euphoria Morning

Chris Cornell

CD (1999) - A&M / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Grunge

Spor:
Can't Change Me
Flutter Girl
Preaching the End of the World
Follow My Way
When I'm Down
Mission
Wave Goodbye
Moonchild
Sweet Euphoria
Disappearing One
Pillow of Your Bones
Steel Rain
Can't Change Me (fransk versjon)

Referanser:
Soundgarden
Creed
Stone Temple Pilots

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Skrue retter seg ut

En uferdig skive, som ikke fullstendig har forlatt hodet på opphavsmannen.

Soundgarden var bandet som i mine ører sto seg best av sine samtidige fra Seattle-bølgen som innledet det siste tiåret i forrige årtusen. Intet vondt sagt om Nirvana og Cobain - en sterkere og mer inderlig primalrocker enn sistnevnte har fremdeles til gode å vise sitt ansikt når vi nå er på vei inn i et nytt millenium. Men, det var nå noe spesielt med Soundgardens effektive paring av nypønk, Sabbath-tyngde og Zeppelin-prog, toppet av en ekte shouter - Chris Cornell. Høyest i kurs for undertegnede sto de med avskjedsverket "Down on the Upside" i 1996, der de i tillegg til tidligere nevnte referanser også hentet inn en beskjeden dose Beatles (særlig i bass-registeret) og stemninger litt på skråplanet. Det er også verdt å legge til at majoriteten av Soundgardens materiale ble forfattet og komponert i Cornells til tider svært vidsynte musikalske hode - jeg må i min nostalgi få nevne solide Cornell-signerte åndsverk og schlegere som "Rusty Cage", "Searching With My Good Eye Closed", "Spoonman", "Black Hole Sun" "Pretty Noose" og "Burden in My Hand" (jeg kunne fortsatt).

Så er vi altså kommet til en relativt etterlengtet solo-debut. Som nevnt; shouting, progging, intellektuelle, smakfulle schlegere - alt ligger til rette for en kosestund. Men hva skjer? Cornell begår et kjedelig album, og væla står ikke til påske. Jeg har nesten litt vondt for å tro det, men skiva fester seg ikke nevneverdig etter ti spillinger, og på dette antallet pleier selv de platene som er treige i avtrekkeren å ha gitt fra seg noen forløsende gnister og veivisere. Det verste er at det er vanskelig å forklare det - stemmen er der, de beske tekstene og formlene i komposisjonene likeså. Men det er noe alvorlig feil i tempoet, og dermed fremdriften. Her finnes det ikke en eneste forløsende rocker som kan sette fart på flisete hårtupper og nakkevirvler.

Nå er heller ikke et dempet tempo alene noe argument for å felle hårde ord over et musikalsk verk. Det må med andre ord være noe mer. Grunnen må være så enkel som at låtmaterialet i seg selv ikke på noen punkter stiller i særklasse. Låtene som skiller seg positivt ut er for få og for lette å finne. For meg kommer de i form av "Can't Change Me", "Flutter Girl" og "Moonchild", som sammen med "Mission" trekker de mest åpenbare linjene tilbake til Soundgardens skrudde prog-poppere, men selv disse låtene sliter med å nå opp til en soleklar femmer. Cornell har selv i intervjuer oppgitt sine problemer med "band-demokratiet" som en hovedgrunn til at Soundgarden leverte inn plektre og trommestikker. Jeg tror det er nettopp denne "friksjonen" de øvrige i Soundgarden utgjorde som gjorde Cornells komposisjoner geniale på sitt beste. Kanskje kan forklaringen på det svake resultatet ligge i valg av litt for harmløse og velmenende medarbeidere. Skiva hadde i hvert fall fortjent en grundigere gjennomgang av kritikere og fans før den ble klargjort for salg. "Euphoria Morning" låter nå som en skive som ikke fullstendig har forlatt hodet på opphavsmannen, og som således virker temmelig uferdig både på meg og de testpersonene jeg har måttet trekke inn i min vantro.

Jeg klarer simpelthen ikke å skrive noe mer, jeg er nesten litt paralysert av mine brustne håp. Sats heller på Soundgardens tre siste langspillere dersom de skulle være ukjente for deg - de er i hvert fall verdt penga du legger i et stykke spirallagte 0'er og 1'ere.
Må bare få føye til at jeg i min mangel på tro på rockemyter har større håp om en knall fremtidig Cornell-skive enn en god reunion-skive fra Soundgarden. Stå på Chris, jeg spenner i venting!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Animal Collective - Sung Tongs

(Fat Cat)

Naturbarn fra Maryland byr på 50 minutter med friske urter, nøtter og bær. Og noen magiske sopper til dessert.

Flere:

Deportees - Under the Pavement - The Beach
Proviant Audio - Real Love Tastes Like This