cover

Album

Girls

CD (2009) - Fantasy Trashcan

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Lo-fi / Indierock

Spor:
Lust For Life
Laura
Ghost Mouth
God Damned
Big Bad Mean Motherfucker
Hellhole Ratrace
Headache
Summertime
Lauren Marie
Morning Light
Curls
Darling

Referanser:
Ariel Pink
Blank Dogs
Jeremy Jay
Wavves

Vis flere data

Se også:
Father, Son, Holy Ghost - Girls (2011)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kids

Fra Children of God til indieikon, Girls er musikk for Californias solnedgang.

Christopher Owens virker tilsynelatende som en av mange i rekken av Amerikas sønner og døtre med bakgrunn som outsider i lokalsamfunnet, glad i drugs, bryter med familien, begir seg ut på et målløst liv som hjemløs og/eller et omflakkende liv som kunstner, lander til slutt i San Francisco. Owens' forhistorie bærer flere av disse karakteristikkene, men har også et innslag av mer kuriøs art - og som ikke bare nevnes her i kraft av dette, men fordi det preger debutplaten til Girls.

Jeg må slå et lite slag for den fine nettsiden FAQ Magazine (faqmagazine.org). Her publiseres utelukkende intervjuer med undergrunnsartister av ymse slag, lange samtaler uten forstyrrende dill men med fullt fokus på objektet. De har ikke publisert så mange, men nylig var det et intervju med denne Christopher Owens som vakte interesse. Han er altså hovedhjernen bak de gryende indiefavorittene Girls, og hadde en spennende livshistorie å berette. Owens har bakgrunn i den relativt strenge kulten Children of God i Texas og tilbrakte sine formative år sammen med moren, heller isolert fra populærkulturens massekommersialiserende krefter. Som 16-åring tok han et realt oppgjør med hele greia til fordel for en ganske omskiftelig tilværelse hjemme i statene. Da hadde han bodd i Asia og Europa, uten skolegang og fått innprentet budskapet fra en gruppe som han i dag omtaler som "super extreme".

Owens, som har rukket å nærme seg de 30, er oppfostret på Everly Brothers og Skeeter Davis, lærte å spille gitar i menigheten, digger Michael Jackson og Elvis, og heises opp som et av årets mest unike talenter. Girls er da også lett å like, med catchy twang, støyende lofi-punk, surf, radiopop, doo wop, west coast (nei, de bestemmer seg ikke helt), med Owens som figurerer et sted mellom Costello og Buddy Holly. Det blir strålende anført av åpningskuttene Lust For Life og Laura. På førstnevnte kommer også noe av hans personlige bakgrunn umiddelbart frem, når han bretter ut om at I wish I had a boyfriend, I wish I had a loving man in my life, I wish I had a father, then maybe things would have turned out right. Men Owens er just crazy, and fucked in the head, og drømmer seg bort i solskinn, strandhus og grillfester. Et sjeldens fengende uttrykk for desillusjonisme.

Og det er slik duoen Girls fremstår (andre halvdel er en mer anonym fyr fra Santa Cruz som kaller seg JR White). Dette er California bummer solskinnsmiks, der gråtkvalte tekster møter blendende melodier, kald asfalt støter på palmesus og lyseblå drømmer. Store visjoner og simple virkemidler, litt som en Brian Wilson hensatt i en garasje med lite verktøy. For her er orkestrale arrangementer byttet ut med skranglende enkelhet og illusjonen om California erstattet med doprøyking i parken og hverdagslig realitet. Slik sett blir Beach Boys-aktive Big Bad Mean Motherfucker (ikke i teksten, som dere skjønner) mest et obskurt ekko av noe som ikke har vært. Chris & Chet er ikke akkurat Jan & Dean.

Platens høydepunkt er Hellhole Ratrace, seks minutter som fanger noe av den kampen Owens må ha kjempet på personlig plan i en mer dramatisk musikalsk kontekst: Like a sad song in my sweet heart, all I really ever needed was some love and attention/ But I don't wanna cry my whole life through, I wanna do some laughing too, so come on come on come on laugh with me... hulker Ownes. Hellhole Ratrace bygger seg møysommelig opp til en storslått hymne for de rotløse, fortapte, håpefulle, søkende sjeler der ute, og viser noe det ytterligere potensial som Girls kan komme til å få forløst senere.

Christopher Owens har uansett kommet seg ut av sitt hellhole, og Album peker mot en langt lysere fremtid for denne lovende artisten som jakter sin "broken dream". Så gjenstår det å se om det nettopp er det tragiske som er Christopher Owens' brennstoff.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Beach House - Beach House

(Carpark / Bella Union)

Den sterkaste amerikanske debuten sidan REM gav ut smått legendariske Murmur?

Flere:

The Dining Rooms - Numero Deux
Kid Loco - Kill Your Darlings