cover

Reprieve

Ani DiFranco

CD (2006) - Righteous Babe / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Folk / Jazz / Blues

Spor:
Hypnotized
Subconscious
In the Margins
Nicotine
Decree
78% H20
Millennium Theater
Half-assed
Reprieve
A Spade
Unrequited
Shroud
Reprise

Referanser:
Joni Mitchell
Judee Sill

Vis flere data

Se også:
So Much Shouting, So Much Laughter (live) - Ani DiFranco (2002)
Evolve - Ani DiFranco (2003)
Evolve - Ani DiFranco (2003)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Strengelek med mening

Ikke fullt så rastløs, men like magisk fra Ani DiFranco også denne gangen.

Tittelen på første låt lyver ikke: Hypnotized starter med en litt for meg udefinerbar "svisj"-lyd (pistolskudd?) som etterfølges av sugende jazztoner fra Todd Sickafooses kontrabass. Den får lov til å holde på i fred ca. et halvt minutt før piano og pumpeorgel legger seg bak Ani DiFrancos, for denne anledningen litt tilbakeholdte, men like fullt skarpe gitartoner. Sangen handler i hvert fall om et tilfeldig møte i et fremmed land (Burma?) som frembringer gjensidige sterke følelser, men hvor utgangen på øyeblikkets magi er dømt på forhånd i og med hennes observasjon av en mark som bukter seg frem i regnværet: Den har en lang vei å gå. Vokalen passer perfekt til en tekst som alene kunne vært gjenstand for en eksamensoppgave på videregående. Resignert og vemodig, på bristepunktet til å sprekke av følelser. En opplevelse som har satt spor og kanskje en litt uvant DiFranco som kanskje er mer kjent for det mer rett-frem aggressive gitarspillet.

Todd Sickafoose bidro også en del på forrige studioalbum, Knuckle Down (2005), og tilhører det unge avantgarde jazzmiljøet i New York og må ta på seg en stor del av ansvaret for at dette er blitt en så vellykket utgivelse. Han holder låtene sammen og pisker dem fremover, i og med at det er fravær av trommer og perkusjon i tradisjonell forstand. Disse to var i New Orleans og spilte alene inn låtene(bass/gitar, sang og noen lyder, blant annet er veien Sainte Claude kreditert) i Mike Napolitanos studio like før fjorårets orkaner/flodbølge rammet byen.

De måtte rømme byen og trodde at mastertapen var ødelagt, men så var ikke tilfelle og arbeidet med å fullføre denne plata måtte skje hjemme i Buffalo, New York. Så i etterkant er en del vokal-overdubs/el-gitar/elektronika blitt lagt til. Kanskje var dette ikke like lurt på alle låtene, fordi jeg mener at samspillet mellom Sickafoose og DiFranco hadde vært mer enn nok til å gjøre plata hørverdig alene. Likevel fremstår denne produksjonen som mer naken enn noen av de bandkonstellasjonene hun har hatt med på sine utgivelser opp gjennom årene.

På A Spade er det DiFranco som fører an med ganske så intrikat fingergitarspill, og vokal mens Sickafooses lojale bassganger fyller ut. En sterk melodi som hadde virket kanskje enda sterkere uten synthen i bakgrunnen. Tekstene er på alle Anis sanger en like stor del av uttrykket som musikken. På denne bikker hun dessverre over til å være den som skal belære: "Dear friends, women and men... we've been looking for the answer to war in the wrong place".

Jeg noterer meg imidlertid at hun ikke henvender seg kun til sine medsøstre. At hun på dette albumet beveger seg mer enn vanlig på det personlige planet er også sangen Unrequited et eksempel på: En pen ballade hvor hun foredrar om hva som skjer når to stykker definerer kjærligheten totalt forskjellig og hvor en nødvendigvis ender opp med å definere seg selv om offer for ikke-gjengjeldt kjærlighet.

Det er mer å hente for den som vil høre en god melodi med et godt gitarspill. På Shroud er melodien nesten middelaldersk/keltisk, og er vel det nærmeste hun kommer en tradisjonell folkesang på denne plata. Teksten er bitter og følelsesmessig sterk: Hennes versjon av She's Leaving Home. Som 15 åring flyttet hun hjemmefra. På tross av det samme hjemmet ble fundamentet for hennes musikk med overdoser av tradisjonell amerikansk folk- og rootsmusikk. "I had to leave the house of privilege - spend christmas homeless and feeling bad – to learn that privilege is a headache." På denne sangen fungerer også det disharmoniske orgelet som skjærer seg inn i den som en kniv i den fine melodien.

En annen favorittlåt må bli In the Margins som imponerer med en vokal og stemning som får meg til å tenke på Judee Sill og Joni Mitchell tidlig på 70-tallet. Høyt flyver tonene i refrenget mens de foretar et svalestup nedover skalaen. Nok en personlig tekst hvor et negativt bilde i innledningen blir brukt på nytt igjen på slutten og snudd til noe personlig. Et virkemiddel som går igjen i flere av tekstene.

Så hvor er det så blitt av den politiske Ani DiFranco som ble rollemodell for mange kvinner i begynnelsen av sin karriere, spesielt de som hadde en seksuell legning som avvek fra det majoriteten oppfatter som normalt. Er den Ani som i klartekst ga uttrykk for sine meninger om politisk urett og vår ødeleggende og selvdestruktive adferd mot naturen forsvunnet? Nei, hun har så absolutt ikke det, muligens bare gitt uttrykket en annen mildere og lavmælt form. Dette kan ha sammenheng med personlige forhold. Tittelkuttet Reprieve (Benåde) er en tonesatt resitasjon som med utgangspunkt i Manhattan tar veien over til Hiroshima og Nagasaki og det som skjedde der for 61 år siden, som igjen leder til tanker om menneskets natur og patriarkiet og feminisme, men med ny vinkling: "Feminism ain't about equality - it's about reprieve."

Likedan får det amerikanske samfunnet forholdsvis hard medfart i Millenium Theater. De fleste sangene på albumet var kjent for fansen allerede før de nå kom som studioversjoner takket være hennes intense turnevirksomhet (på det verste 100 i året). Så derfor kan godt teksten i denne sangen som inneholder referanser til alt fra Bill Clinton, terrorfrykten, Enron-skandalen til fjorårets ødeleggelse av New Orleans, blitt til over et lengre tidsrom og kanskje ikke blitt helt helstøpt. Men hennes engasjement er fremdeles levende - og gir seg uttrykk også i handling som reiser til Burma. I disse dager med markering av 11/9, kan det også være en god ide å lese om bakgrunnen for coveret som er basert på et fotografi tatt rett etter at bomben i Nagasaki falt.

Som helhet er denne plata en godbit med tekster som nærmer seg lyrikk på det mest vellykkede og med sin personlige, medrivende overlevering hvor jazz, blues, folk og rock mikses sammen. En fin anledning til å stifte nærmere bekjentskap med en av de mest særpregede artister i sin sjanger og som det er umulig å ha et likegyldig forhold til.

"I know where I'm going, and it ain't where I've been". Nei, det hadde jeg aldri trodd - lykke til videre, Ani.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Simon Joyner - Out Into the Snow

(Team Love)

Ein løyndom verdt å avsløre: Simon Joyner er ein av dei aller beste songtekstforfattarane på denne sida av Blood on the Tracks.

Flere:

Joe Henry - Tiny Voices
Tanakh - Dieu Deuil