cover

Hamar Rock City

Diverse artister

CD (2007)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Punk / Hardrock / Poppunk / Boogierock

Spor:
Fire and Glory
Boogie of the Month
Misery
Nothing in Common
Your Angel
Broken Promise
Meningen
Crawling River

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


I skyggen av domkirkeruinene

En årskavalkade, sampler eller et tverrsnitt over Hedmarkshovedstaden Hamars rockliv anno 2007

Mye kan sies om hvor rocka Hamar ikke er, døsig og pregløs beliggende ved Mjøsa og altfor lite kjent for sine flotte museer på Domkirkeodden (Sverre Fehns låve og ikke minst jernbanemuseet). Det monumentale glasshuset, som tross "godtfolks" argumenter om at penga heller burde vært brukt på syke og eldre, reiser seg spektakulært over domkirkeruinene, kan inspirere enhver til uttrykk i tone og sang. Hvorfor har ikke våre visstnok verdenskjente death metal-folk besunget denne nedbrente kirkas herligheter?

Vi som sognet til byen i oppveksten husker store rock-øyeblikk som Høstbjørfestivalen mot rus i 1981, Torry Enghs konserter (kremt...) i Hamarparken og pønkegruppa Møkk fra Brumunddals sensasjonskonsert i Strandgateparken i 1984.

"Neste generasjon norske rockband kommer fra Hamar!" Denne spissformulerte optimismen har vi fra utgiverne av samleplata Hamar Rock City, en sampler som dokumenterer et musikkmiljø som vil ut av skyggene, sprenge bygrensene så og si. Plateutgiverne mangler ikke optimisme og gå-på-mot ("guts" kaller de det sjøl). Skiva er ment som et "promo-verktøy" og er et "unikt prosjekt". Vel, vel, det er jo til sjuende og sist på musikken Hamar-rockerne må bedømmes, så vi forsøker en tilnærming av typen kort og konsist om de enkelte bidrag.

Krace
Vant NM i rock som 12-åringer i 2000. Første plata utga de som 15-åringer, og ble "hyllet av band som Turbonegro, Amulet og Stonegard". Deres nye plate kommer visstnok i år. Tør vi forvente tung, tung rock? Låta her, Nothing in Common, er powerrock med mye koring og tradisjonell harmonikk. Plystres med av lytteren før første høring er ute. En potensiell minihit.

Pilot Jeff
Mer hard pop, hes vokalist, tøft sound. Litt rufsete i kantene og veldig tradisjonelt. Ikke en potensiell minihit, som Krace, men helt ok og velprodusert.

Opel
Gruppe som har tatt navnet etter en av de klassiske bilmerkene på de brede bygder, med etternavnet Kadett. Standard hastverksmusikk, full rulle og helt alminnelige greier. Noe synges gjennom vocaliser, slik Electric Light Orchestra drev med dengang Opel Kadett var et kjent og kjært syn i Hamars gater.

Constrictor
Har sikkert hørt mye på Kizz og mikser inn litt puddelrock-hyl og skrik. Har funnet det lette, gnistrende preget som gir låta driv. Ikke ille, et av skivas beste spor. Ren uforfalsket rockelåt med full pott.

Petajama
Glad i gitar, og har jobba med å få det til. Allikevel en standard låt med rusten vokal, tekstmessig tradisjonsinnslag og den vanlig lead vocal-hylinga på refrenget som gis tilsvar av bandet i korformasjon. Upåklagelig driv og fart. En vinner blant yngre aficionados av plain rock og gitarhelter i tøffe positurer.

Wyruz
Meget tunge og dystre karer. Tunge på foten også med sitt sedate planke-black metal. Gjesp...


Gitarbasert rock som lander et sted på boogie-skalaen. Sikker vokalist, gammelmodig produksjon, men en gradvis reisning utover i låta. Joda.

Broiler
Et norsktekstet bidrag. Det høres ut som en rotløs og fremmedgjort eksistens leter etter meningen. Rett fram rock-standard med vokalen dominerende langt framme i lydbildet. The message is the message.

Honcho
Avslutningssporet er noch einmal en tyngre historie med mye gitar. Et svulstig a-rytmisk introduksjonsparti lover mer enn det innfrir. Standard saker.

Det er ingen som framheves eller nedsables spesielt her. Jeg nøyer meg med, ut fra det foreliggende materiale, å konkludere med at rockbyen Hamar orienterer seg mot det tyngre rock-uttrykket, legger vekt på å gå i opptråkkede stier og satser safe innen etablerte varianter av heavy metal/rårock og tung, drivende boogierock. Dios ånd lever videre. Ta en tur på Odden, kara, og hent inspirasjon blant ruinene, slik 1800-tallets mystisk-romantiske malere gjorde det:

Hamar Rock City blir aldri den samme.

comments powered by Disqus

 



Kjell
2007-07-03Ærlig talt

Greit nok at en plateanmelders jobb er å være kritisk, men maken til syltynn sarkasme har jeg aldri sett! Etter mitt syn virker anmelderen mest opptatt av å gjøre narr av småbyen Hamar, og byens kulturelle historie. For andre gang på kort tid har eksempler som f.eks. "Høsbjørfestivalen" blitt trukket fram. Som hamarmann, må jeg pent bøye meg i støvet og innrømme at jeg ikke en gang har hørt om denne festivalen! Holdningen til de fremadstormende artistene er ufattelig nonchalant. "Kommer visstnok med plate i år..", "Gjesp.." I tillegg er vedkommende ikke engang i stand til å stave navnet til det legendariske bandet KISS riktig!

Etter mitt syn virker det som om skribenten heller vil dømme dette prosjektet nedenom og hjem, gjennom dårlige argumenter som at denne musikken var bra "dengang Opel Kadett var et kjent og kjært syn i Hamars gater".

Ta deg et kurs i rockehistorie og oppdag andre legender enn Ronnie James Dio. "Hamar Rock City blir aldri den samme"? Hvis du bare har opplevd Torry Engh, Høsbjørfestivalen og "Møkk", er tydeligvis ikke sammenlikningsgrunnlaget det helt store.. Stakkars mann!

ole
2007-07-03he he he

Ikke helt din musikk dette Bjørn??
Morsomt at du trekker inn det kjente bandet Møkk i anmeldelsen, med en ikke helt ukjent skribent ved navn Bjørn Hovde som et av sine medlemmer.
Stå på og heia Brumundal.

Kjell
2007-07-08Ja?

Savner fortsatt en forklaring fra Hovde på dette.

-red
2007-07-09re: Hovde/Hamar

Kjell,
jeg skal formidle din indignasjon til hr. Hovde i denne ferietid.

robo
2007-08-03

" alle musikkskribenter er mislykkede musikere..."
- Rule Confirmed!

Bjørn Hovde
2007-10-03Til dei såra og vonbrotne

Til Ole: Jeg har aldri spilt i pønkebandet Møkk, eller i noe annet band, for den saks skyld. Min befatning med gruppa var å skrive tekst til fire av låtene deres (aldri utgitt på plate/kassett).

Til Kjell, som har tatt min tilårskomne tilnærming til et musikkuttrykk som er variert til det uendelige innen en temmelig snever ramme i tre tiår: Det er lite å finne på denne samleplata som ikke er gjort til døde før. Når det er sagt: Alle band som spiller på Hamar Rock City preges av gleden ved å spille! Her trengs ingen indignasjon på rockens vegne, ei heller en såret lokalpatriotisme. Alle band på plata gir det de har. Det betyr ikke at de har gitt sitt beste. Dette er bare en startfase for band som ennå ikke har funnet sin egen stemme, et særskilt uttrykk. Du kan lese så å si alle andre anmeldelser jeg har liggende på groove.no og finne det samme: Aldri har jeg gitt et band eller gruppe en total nedsabling av den typen som er så utbredt i rockjournalistikken. Mine ”gjesp” fremkalles av kun èn ting: Den søvndyssende gjentagelse, epigoneri uten originalitet, rockdrømmer uten en himmel.

Videre: Hamar er min barndoms by. Aldri kunne det falle meg inn å ”gjøre narr” av Hamar og ”byens kulturelle historie”. Torry Enghs, Høsbjørfestivalen og Møkk er for min del positive referanser, og ikke gjenstand for noen som helst ”ironi”. Hvis Kjell leser meg på den måten, sier det mest om hans syn på ”rock” i forhold til et bredere musikkuttrykk. Torry Enghs var banebrytende for populærmusikken på Hedmarken, på samme måte som Ole Ivars. Begge grupper har skrevet seg inn i historien om utjamningen av de tette skott mellom musikkuttrykkene og måten popmusikk er blitt oppfattet på de brede bygder. Rockfolket har gått i skyttergravene, og oppfatter ikke distinksjoner som pop/populær og rock/”pop”. Resultatet er at positiv-nostalgiske vendinger oppfattes som ”syltynn sarkasme”.

Denne ”stakkars mann” var til stede på Høsbjørfestivalen, en begivenhet Kjell ikke ”har hørt om”. Vel, Kjell mener jeg burde ”tatt et kurs i rockhistorie”. Et typisk argument fra rock-puristene, og vi vet hva det betyr: En doktrinær oppfatning av rockens historie og helt i tråd med hva en annen skribent på groove, Geir Levi Nilsen, har vist i en rekke belysende artikler: At rock-fantastene tenker snevert ideologisk, emosjonelt og er underlagt en konsensusorientering av totalitær type. Her betyr den offisiøse, kanoniserte ”rock-historiske” korreks alt. Å nevne Torry Enghs i en rock-anmeldelse blir således automatisk en fornærmelse. I beste fall, ”syltynn sarkasme”.

Så til høsbjørfestivalen: Dette arrangementet var antagelig den mest ambisiøse rockfestival i Norge fram til da, med multiple scener, parallelle konserter og en meget krevende logistikk. At arrangementet gikk over ende før halvveis i de tre dagene festivalen skulle vare, skyldtes pengemangel og dårlig planlegging. Filosofien bak var derimot moderne, og skilte seg lite fra måten dagens suksessfestivaler som Hove blir arrangert. Høsbjørfestivalen var i sin tid et av de mest omtalte rock-evenementer i norsk musikkliv. Den ble, tross sin fiasko, mønstergyldig for alle lignende arrangementer de siste 25 år.

Når jeg refererer til denne festivalen er det for å framheve Hamars posisjon i norsk rockhistorie som åstedet for noen av de største rock-visjoner som er spunnet i et land som på begynnelsen av 80-tallet fortsatt var milevis fra den mainstream-akseptasjon av rocken som preger dagens kulturbilde. Høsbjørfestivalen er, slik jeg ser det, et viktig, om enn problematisk, bidrag til ”byens kulturelle historie”.

At Kjell, som anbefaler andre å ta kurs i rockhistorie, ikke har hørt om Høsbjørfestivalen, og attpåtil er Hamarmann, er bare helt fantastisk. Som man reder ligger man, morkne skuter synker først.

Til oppsummering: Størsteparten av bidragene på Hamar Rock City er godt gjennomført, skoleriktige etterligninger av veletablerte musikkuttrykk. Skulle det være for mye å be om litt originalitet? En plateutgivelse er en ytring i offentligheten, og uimotsagte ytringer er enten totalitær tale eller konsensusomfattet middelmådighet av gjengs norsk småborgerlig type. Smak og behag varierer, men sannelig min hatt om ikke musikken på Hamar Rock City lød friskere og nyere den gang Opel Kadett var et kjent og kjært syn i Hamars gater.

Til Robo, du er sannelig original i ditt valg av fyndord. Også på engelsk da gitt. Står Robo for ”Robot”? Men du har naturligvis rett: Alle kritikere er mislykkede musikere. Selv har jeg blitt nektet opptak i alt fra munnspillorkester til death metal-band. Mitt forsøk på å tenne på Nidarosdomen mislyktes, kirka var av stein. Jeg lever i en slum, spiser junkfood, griner meg i søvn over bunken av pornoblader, har fått sparken fra 18 manuelle jobber og er gjort arveløs på grunn av blotting i Sofienbergparken. Spark meg, slå meg, urinér i postkassa mi, all motgang gir mening og gnist til mitt mislykkede liv.

Jeg kompenserer nemlig for all elendigheten med å rakke ned på stakkars hardrockband fra bygdene.

Og, naturligvis skrives Kiss med dobbel-s. Her ligger skylda for feilen hos korrekturavdelingen, som til straff er idømt 48 timers nonstop tvangslytting til Ace Frehleys soloplate på volum 10.

Til etterretning har denne rockanmelder tenkt å avslutte sin deltagelse i ”debatten” med dette innlegget. Mitt opphøyde ego vil ikke nedlate seg til tissekonkurranse med sårede rockere, arrogant og blærete som jeg er i mitt kritiker-elfenbenstårn.

Og nå: Tilbake til Torry Enghs-samlingen min!

-red
2007-10-03Red. kommentar

"Og, naturligvis skrives Kiss med dobbel-s. Her ligger skylda for feilen hos korrekturavdelingen, som til straff er idømt 48 timers nonstop tvangslytting til Ace Frehleys soloplate på volum 10."

Bekrefter denne - dette var redaksjonens feil. Vi er rede til å ta straffen!

ole hesselberg
2007-10-05he he he igjen

Ditt svar på kverulerende innsigelser er rett og slett nydelig lesning. Som vanlig er det en fryd og lese dine skriverier og dette svaret topper anmeldelsen av selve plata. At du ikke har spilt i Møkk viste jeg jo - så beklager. Min kommentar kom som en spontan gledesreaksjon etter å ha lest nok en god/morsom anmeldelse fra din penn.

Stå på!
Mvh. Ole

Siste anmeldelser

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo