Visorna

Nina Ramsby & Martin Hederos

CD (2004) - Bonnier Amigo / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sement

Smakfulle og sensitive dykk ned i den svorske visefloraen.

Av Øyvind Adde

Del på Facebook04.07.2004

I en smått klassisk sketsj fra det sovnende 70-tallet ytret en stammende, småsvett kulturviter i Harald Heide Steen Jrs skikkelse følgende ord i sitt lett vilkårlige viseforedrag: "Sverige har jo sin Bellman! Det... har... ikke vi."

I utgangspunktet var dette et stykke harmløs underholdning, men Heide Steen Jrs utsagn står ikke uten enkelte kultursosiologiske poenger som det til stadighet kan være verdt å reflektere litt over. Sverige hadde og har sin Bellman, det har ikke vi. "Hva har så vi..?" fortsetter Heide Steen Jr, som uten mulighet til å finne en reell norsk ekvivalent sklir over i en nervøst harselerende avhandling om den fiktive visesangeren Martin Sebastian Tix. Dette er på sitt vis symptomatisk for den norske visetradisjonen; vi har ingen historiske kolosser å vise til. For nordmenn flest strekker visekunstens historie seg noen tiår tilbake, til Jan Eggum, Lillebjørn Nilsen, Alf Cranner, Finn Kalvik, eller kanskje Ole Paus for de mest "radikale" av oss. Alle hyggelige artister å slå i hjel noen timer til en midtsommers natt på Rockefeller.

Under dette folkekjære og tidsbestemte segmentet av artister finnes det riktignok visepolitiske krefter à la Jørn Simen Øverli og Lars Klevstrand, som fra tid til annen gjør sporadiske forsøk på å trekke norsk visetradisjon ut over kaffekosen og vise til den tekstmessige tyngden og kvaliteten som ligger og ulmer i eldre navn som Rudolf Nilsen, Vidar Sandbeck og Alf Prøysen. Med et mulig unntak i Prøysens mer barnevennlige visekatalog er imidlertid tendensen klar; på et folkelig plan forvitrer disse navnene i takt med generasjonen som opplevde krigen.

Den svenske visekunsten skiller seg markant fra den norske ved å ha en konkret tradisjonsforankring over århundrer tilbake, til nettopp Bellman og hans samtidsfrivole ordrekker i epistelform. Bellmans rolle som "gudfar" til den svenske visetradisjonen kan nok i teorien sies å være et slags overdimensjonert og framdyrket fantasifoster av svenskenes kollektive, historiske bevissthet, men med jevne mellomrom dukker det opp artister og prosjekter som både konkretiserer og sementerer denne kulturhistoriske myten. Under 60-tallet ble myten injisert av en real nyromantikk, og da først og fremst gjennom Cornelis Vreeswijk (Denna gigant bland giganter!) og hans rettlinjede fortsettelse av Bellmans musikalske prosjekt. Derfra har den vandret videre via sentrale navn som Joakim Thåström/Imperiet, Eva Dahlgren og Stefan Sundström, fram til Bo Kaspers Orkester, Lisa Ekdahl, Wille Crafoord, Håkan Hellström og Ayo - en langtrukken scene der unge navn fra et mangfold av genre bekjenner sin, tør jeg si lett fiktive "skyld" til Den Svenske Visan.

Det er således ikke spesielt oppsiktsvekkende at Nina Ramsby og Martin Hederos, to artister fra genre som rock og elektronika gjennom respektive band som Salt/Baxter/Grand Tone Music og Soundtrack of Our Lives, i 2004 legger ned et verk med det uomtvistelige navnet Visorna. I et norsk perspektiv er det mer interessant at Lillebjørn Nilsens Nattestemning fra en by og Finn Kalviks tonesetting av Inger Hagerups To Tunger er lagt inn i duoens seleksjon av favoritter. Videre er det interessant å registrere at sporene til disse sangenes norske opprinnelse viskes ut gjennom Fred Åkerströms gjendiktning i det svenske språk, og det uten at deres tonale fundament er nevneverdig berørt. Her synker de som den største selvfølge ned i den svenske visearven, og påkaller således denne skribentens undring over de kulturelle likheter og ulikheter våre land til stadighet utveksler.

Liksom det svenske språket utsletter landegrensa sletter duoen også alle de 250 årene som er gått mellom Bellmans Fredmanns Epistel 72 og Bo Kaspers Orkesters Innan Klockan Slagit Tolv. Alle låtene er hentet ned på det minimalistiske, der Hederos' impresjonistiske pianoklimpring i Jan Johanssons ånd, eller de bondesakrale akkordene fra et harmonium danner låtenes plattform. Ramsby garnerer innimellom med forsiktige gitartoner (hør f.eks. den svalt suggerrerende klimpringen mot slutten av Två Tungor - helt i Talk Talks ånd), mens vokalen hennes er mikset høyt og tørt i lydbildet. Duoen beveger seg således i en sterkt dynamisk, tidløs og levende ambiens, som trekker behagelige veksler på Chet Bakers øyeblikk av døsig søndagsjazz. Samtidig gir det albumet en uniform stemning, dog uten at det hemmer de individuelle kvalitetene i låtene å komme fram etter noen innledende avspillinger. I skrivende stund stiller åpningsrekka Kalvik, Dahlgren, Bellman og den helt fornydelige tolkningen av Vreeswijks Fredrik Åkares Morgonpsalm sterkest, men det hindrer meg ikke i å la skiva løpe ruta gjennom før jeg starter på nytt; til det er det gjennomløpende behaget for stort.

I Sverige er dette som nevnt ingen utgivelse preget av sensasjon; den sklir kanskje snarere inn i det nasjonale viserepertoaret med en hverdagslig naturlighet. Jeg tviler på at det samme kunne skjedd her hjemme: Bare tenk deg at Pål Bøttger Kjærnes (Turboneger) og Aggie Frost skulle slå seg sammen for en gjennomgang av den norskhistoriske visefloraen - en like naturlig tanke som å pusse tenna på kvelden? Neppe. Tør jeg trekke den litt tabloide konklusjon at Norge fremdeles er en ung nasjon? Tydeligvis.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: