cover

Airports For Light

Vandermark 5

CD (2003) - Atavistic / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Avantgarde / Frijazz / Post-bop

Spor:
Cruz Campo
Staircase
7 Plus 5
Money Down
Both Sides
Initials
Other Cuts
Long Term Fool
Confluence

Referanser:
Archie Shepp
Ornette Coleman
Steve Lacy
Sun Ra
Art Ensemble of Chicago
Cecil Taylor
Sonny Rollins

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Jazz for viderekomne!

Vandermark 5 tar jazzens fortid med seg inn i jazzens fremtid.

Ken Vandermark ble født på Rhode Island i 1964, bodde en stund i Boston, men har i de senere årene markert seg som en av de fremste eksponentene for Chicago jazz. Han fikk i 1999 det eksklusive "geni-stipendet" MacArthur som før har blitt tildelt størrelser som Cecil Taylor og Anthony Braxton.

Vandermark og hans medmusikanter har en merittliste som virker uendelig lang. De har spilt med Steam på albumet Real Time, med Boxhead Ensemble på The Last Place To Go, med Xmarsx på albumet av samme navn og med Joe McPhees på Nation Time. Ken Vandermark har videre spilt med Fred Lonberg-Holms Terminal 4, Territory Band, Peter Brötzmanns Chicago Tentet, The Flying Luttenbachers, The Crown Royals, Caffeine, Sinister Luck Ensemble, Witches & Devils og Spaceways Incorporated. Vandermark har også laget den morsomme 13 Cosmic Standards som Spaceways Incorporated - kryssdedikert til Sun Ra og Funkadelic (for en kombinasjon).

Vandermark 5 er i den absolutte eliten når det gjelder jazz, og de kjenner jazzens historie som sin egen bukselomme (ønsker du et 4-timers kurs i klassisk gammel frijazz så sjekk ut 3CD/5LP boksen Jazz Actuel, hentet fra BYG/Actuel katalogen 1969-71 nylig utgitt av det italienske selskapet Get Back). Det forrige studioalbumet Acoustic Machine (2001) inneholdt dedikasjoner til størrelser som Archie Shepp, Elvin Jones, Julius Hemphill, Stan Getz og Lester Young. Det første opplaget hadde også en bonus-cd med Free Jazz Classics, nylig gjenutgitt som dobbel-CD sammen med den tilsvarende bonus-CDen som fulgte med Burn The Incline. Her jobbet Vandermark 5 med materialet til legender som Ornette Coleman, Cecil Taylor, Archie Shepp, Carla Bley, Joe McPhee, Lester Bowie, Eric Dolphy, Anthony Braxton, Sun Ra, Frank Wright, Jimmy Guiffre, Julius Hemphill og Don Cherry. Også denne gangen vanker det bonus-CD med de 1500 første solgte, denne gangen med Sonny Rollings tolkninger.

På denne bakgrunn er det ikke rart at også Airports For Light også viser ærbødig respekt - denne gang er hvert spor dedikert til henholdsvis Gerhard Richter, John Cassavetes, Fredrik Ljungkvist, Roland Kirk, Budd Johnson, Jean Tinguely, Curtis Mayfield, Otis Redding og Sonny Rollins. Innspillingene er gjort direkte til to-spors analog tape av Bob Weston (Shellac) og lyder forbanna godt. Dette er rene (foruten noe analog båndsus) kildevannstapninger av jazzinstrumenter der du kjenner hver trefiber vibrere inne i saksofonene og trommene som jobber iherdig borte i det høyre hjørne av studio.

De ni sporene som tilbys her er ærlig og rendyrket jazz med varierende grad av frihet. Vi tas på mange måter rett tilbake til gullalderen for den grensesprengende frijazzen på slutten av sekstitallet, men her er også visse nye tendenser. For det første så er ikke dette like fritt spilt som for eksempel Steve Lacy. Her jobber rytmeseksjonen tidvis stramt med en tendens til å like skippende swing. Andre steder er det frie be-bop rytmefigurer som får svetten til å dryppe. Fraværet av tangentinstrumenter er uvanlig og med på å gjøre musikken spesielt interessant. Her er de tre blåserne i fokus, gjerne organisert i skiftvise dueller to og to. Under store deler av plata jobber kun et par musikere fra kvintetten samtidlig.

Perkusjonist Tim Daisy gjør sin første plate sammen med Vandermark 5 og viser den allsidigheten en skikkelig god jazz-musiker skal ha. På Staircase har han lagt på forsiktige shakere og på 7 Plus 5 brukes assorterte bjeller og tom toms. Andre steder brukes betraktelig større doser perkusjon for å skape et kraftig driv. Plata er elastisk og dynamisk med stor variasjon i styrke (ikke glem at frijazz også kan være stillferdig og myk), temperament og spilleteknikk. Det som er av frispill er nøye planlagt - etter løssluppenhet i x antall takter så samles musikerne millitærmessig på et millisekund for å komme med et felles statement. Blåsertonene følger stort sett blå skalaer i komplekse byks opp og ned registerne. Alt sammen er spilt med stor autoritet og til tross for de store prestasjonene virker det ikke som om musikerne behøver å anstrenge seg.

Dette er uten tvil et av de dyktigste jazz-ensemblene som eksisterer i USA (eller resten av verden) i dag. De lager krevende musikk for lyttere som tør å bli utfordret - dette er ikke lett kost, men ikke nødvendigvis så vanskelig å forstå heller, om du bare gidder å konsentrere deg fullt ut. Hva vi har her er simpelthen en helstøpt jazzplate forbeholdt ekte entusiaster, dette er ikke ment som musikk for massene!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Jonas Kullhammar Quartet - Plays Loud For The People

(Moserobie)

Hovedbandet i Moserobiefamilien er tilbake med et helakustisk uttrykk på sitt tredje album. Ruskträsk er gjest.

Flere:

Broadway Project - The Vessel
The Sea and Cake - Everybody