Dragontown

Alice Cooper

CD (2001) - Eagle / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hjallis Cooper

Alice holder fortsatt stilen, men han har sluttet å skremme.

Av Jonas Prangerød

Del på Facebook03.04.2002

Alice Cooper har kanskje vært igjennom flere faser og musikalske retninger enn han har godt av. I løpet av de siste ti årene har han forsøkt å fjerne seg fra puddelmetallen, noe som medførte et kommersielt comeback i sin tid. Nå har han landet på et tyngre og seigere sted; Dragontown har her og der til og med snev av industrirock. Dette kan med andre ord sies å være en slags fortsettelse av Brutal Planet, både musikalsk og tematisk. Fornyelsen er slettes ikke ukledelig, og under ligger Alice Cooper slik man kjenner ham.

Som vanlig består bandet av yngre krefter. Ofte har disse vært hentet fra andre band for å være med på plateinnspilling eller turneer. Denne gangen er blant annet Ryan Roxie (Gilby Clarke og Dad's Porn Mag) med. I tillegg bidrar veteranene Greg Smith (var med for første gang på Hey Stoopid og har i tillegg spilt med Wendy O. Williams og Ritchie Blackmore) og Kenny Arnoff (meget aktiv leiemann, brukt av blant andre Willie Nelson og Smashing Pumpkins).

Cooper forsøker nok en gang å kombinere sitt horrorunivers med et snev av samfunnskritikk. Det førstnevnte er nok det han kan best, men særlig skremt blir man jo ikke. Mange av låtene fra 70-tallet hadde et større ubehag ved seg enn dette. Låter som Dead Babies, Ballad Of Dwight Fry og Steven kan fortsatt gi meg frysninger. Det er lenge siden Cooper var blant de skumleste i rocken. Likevel holder han på med sitt som om ingenting har skjedd, og det går det jo an å respektere ham for.

I forhold til en del av sine jevnaldrene holder Alice fortsatt stilen, til en viss grad. Mye av materialet er god heavyrock. Mannen høres verken særlig slitnere eller eldre ut enn det han gjorde for ti år siden. Skraper man bort en del av forsøkene på modernisering er ikke dette så langt unna det han har bedrevet med siden 1986. Likevel må det påpekes at Dragontown ikke inneholder potensielle puddelrock-hits slik Trash og Hey Stoopid gjorde, og det virker bevisst.

Triggerman og Dragontown er fengende låter som viser at Cooper fortsatt kan. Den humoristiske Elvis-fra-helvete-parodien Disgraceland er i det minste morsom. Under andre deler av Dragontown tar jeg meg i å kjedes litt. To låter bryter med resten av plata, i negativ betydning. Every Woman Has A Name er et forsøk på en ny Only Women Bleed. Låta blir rett og slett for veik i forhold til resten, en pysete lighterballade uten sjel. Den andre låta som burde vært kutta ut er It's Much Too Late. Dette er rein 80-talls stadionrock, og refrenget hadde passa bedre inn hos Smokie. Om Alice Cooper er skremmende her, er det ikke med positivt fortegn.

Dragontown er ikke så langt unna hva man kunne forvente av Alice Cooper i disse dager: Heavyrock på det jevne. Dette vekker verken headbangerfantasten i meg eller avsky. Ei skive helt på det jevne, bortsett fra noen feilskjær. Jeg tror nok denne mannen har vilje og materiale nok i seg til å holde på i ti år til. Kanskje er ikke det så dumt, for noe godt klarer han fortsatt å komme opp med, sjøl om dette ikke klarer å matche glansperioden på første halvdel av 70-tallet.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: