Genre:
Rock
Stiler:
Punk
Spor:
Fortune-teller
Food
Promises
Trick or Treat
In the Heat of the Moment
Target
Pillow Fighter
Hell to Pay
Snailmail
One Split Second
It's Obvious
Killing Time
Bare brisen
Med et stjernelag i ryggen og en bakgrunn de aller fleste punkrockere bare kan drømme om leverer Drunk et album som dessverre ikke når helt til topps.
Del på Facebook20.02.2005
The Company Tie er den andre skiva til Drunk, og det er aldeles ikke noen nybegynnere vi har med å gjøre her. Oslo-bandet kan skilte med medlemmer fra smått legendariske Life... But How to Live It og So Much Hate, begge betydelige krefter i hardcore/punk-miljøet i Norge. Ikke nok med at de så å si er et stjernelag av medlemmer, de har også fått med seg Andreas Kirkvaag (Don Dons) fra We som produsent, miksinga har Øystein Greni fra BigBang tatt seg av, mens mastering har blitt gjort av Helge Sten (Deathprod). Forholdene ligger jo mildt sagt til rette for et skikkelig stykke god musikk her.
The Company Tie er over på tretti minutter og tolv låter, hvorav en av låtene dras ut til nesten seks og et halvt minutt. Og for å si det sånn, så kunne skiva med stor fordel vært elleve låter og tjuetre og et halvt minutt (med forbehold om regnefeil). Vi snakker om In the Heat of the Moment, som blir en kraftig overdose når den er omringet av låter som ligger på rundt to minutter og mindre. Og det er uten tvil der Drunk stiller sterkest, nemlig på de kjappe låtene som når opp til forventningene som stilles til dette bandet. Target setter ting tilbake på plass igjen på et og et halvt minutt.
The Company Tie åpnes av Fortune-teller, som også bare får lov til å passere minuttet med noen sekunder. I løpet av denne tiden rekker den i alle fall å filleriste deg noe kraftig, før Food slipper taket litt uten at det gjør noen ting som helst. Mer catchy enn man får det på Trick or Treat hører man ikke mye av nå for tiden.
Med en historie som dette bandet har, må jeg si at man kan ha lov til å forvente seg mer enn det til tider middelmådige albumet det dessverre har blitt. Det er velgjort, og det finnes saker her som er godt krutt, men når vi nærmer oss litt stormannsgalskap som på In the Heat of the Moment og til en viss grad singelen One Split Second som rett og slett bare blir litt for drøyt, så holder det bare ikke. It's Obvious er eneste gang på skiva de takler lavgiret, og med denne har de faktisk prestert en låt som føles akkurat så storslagen som den gir seg ut for å være. Killing Time avslutter skiva på en verdig måte. Og det er slike låter man kan forestille seg er utgangspunktet for en rabiat konsertopplevelse utenom det vanlige når man kan se Drunk spille live.
Der Drunk roer ned til stor skuffelse for undertegnede, gjør de det heldigvis godt igjen på i de fleste tilfellene. Til slutt føles det veldig halvveis på The Company Tie, men der de sparker rompe, sparker de ROMPE!
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Vidar Vang på veien
Med skamrost nytt album i ryggen gjør Vidar Vang fire konserter i Nord-Norge denne uken, resten av landet følger utover vinteren.
RIP Anders Askildsen Eikås
Trommeslageren i Honningbarna omkom i bilulykke.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Hvorfor i mørke helvete finnes det så få anmeldere som forsøker å trenge gjennom sin egen skog av masse trær og forventninger knyttet til egennavn når de eksempelvis anmelder band med et rimelig unikt uttrykk knyttet til håndtering av såvel instrumenter som sjangertradisjoner, og som lager plater som ikke umiddelbart tilpasser seg samtidens gjengse lydbilde? Ligger ikke forholdene helt til rette mon tro? Eller kan det være mangel på stormannsgalsskap?