Hex; or Printing in the Infernal Method

Earth

CD (2005) - Southern Lord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Dead man

Earth reiser seg fra asken og begir seg ut til samme landskap som Jim Jarmusch og Neil Young i Dead Man.

Av Bjørn Hammershaug

03.11.2005

Kan man kalle dette countrymusikk for doomfolket? Kanskje, og de trenger sikkert en pute å hvile de tunge hodene sine på.

Allerede fra første anslag blir det klart at Earth har et annet oppdrag å utføre enn tidligere. Det blytunge soundet i arven etter Sabbath og Melvins, som var med å prege utviklingen av slowcore/doomscenen på 90-tallet er erstattet av en "americana" godt utenfor postkort og glansbilder. Jeg har en lei tendens til å ty til de samme bildene om igjen og om igjen, men denne gangen har faktisk Southern Lord kommet meg i forkjøpet, og nevner selv Neil Youngs Dead Man-soundtrack som en retningsangiver. Like greit det, jeg hadde vel trukket frem den linken uansett! De peker også mot countryartister som Merle Haggard og surfgitaristen Duane Eddy, selv om denne innflytelsen kommer frem i mer subtile former.

Poenget er i hvert fall at Earth med Hex: or Printing In the Infernal Method fortsatt viser seg å være et band i bevegelse - om enn langsom. Grunnlaget vil nok være gjenkjennelig (hør for eksempel den blytunge malingen som driver i gang Raiford). Bandet som inspirerte Sunn 0))) til å starte, har fortsatt sine mørke hetter på, men nå har de satt en Stetson på hodet i tillegg.

Dylan Carlson & hans kumpaner har begitt seg ut på en vandring fra velstående Seattle til "the town of Machine". På samme trøstelsøse jernbane som Johnny Depp tok fra utviklede Cleveland, og inn i en verden av lykkesmeder, olme pelsjegere, forfyllede horebukker og rotløse røvere av alle slag - et villere og råere vesten, langt unna Tex Willer og Sølvpilen. Morricones western-elementer kan skues, men den fremstår i en gjørmete Sodoma og Gomorra-setting et godt stykke unna de maleriske filmkulissene hans navn gjerne er knyttet til.

De mørke gitarene driver platen fremover, de repeterende riffene og den minimalistiske stilen er fremdeles der. Men de sager ikke lytteren i to med tung kraft som på Earth 2 (1993). Earth skaper heller store himmelrom og åpne daler med sin langsomme dynamikk, der ekko, vindsus og bjeller bidrar til en episk atmosfære platen gjennom. Her brukes også steel gitar og banjo for å skape melodiøse trekk i deres dronebaserte slowcore countryblues skrudd ned til halv fart og fremført med tålmodig besluttsomhet. Det er lett å argumentere for at dette blir både for langrukkent og ensidig, men det er vel dette vi liker med Earth?

Når jeg hører Hex: or Printing In the Infernal Method, så dukker min favorittskuespiller Crispin Glover frem med det lange nesegrevet sitt og sier med et intenst stirrende blikk: "Are you going to the town of Machine? That's the end of the line..."

Groovissimo

The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere: