Minor Love

Adam Green

CD (2010) - Fat Possum / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Deilig banalt

Enklere og mer rocka fra hipsteryndling - som fortsatt er like sjarmerende.

Av Vegard Standal Otterlei

Del på Facebook16.03.2010

At Adam Green har vokst til å bli en notorisk hipsterfavoritt er egentlig ganske spesielt. Han spiller ikke "typisk" indierock og musikken hans er egentlig veldig tilgjengelig. Er det ett begrep som kjennetegner ham, så er det simplisitet. Han er fryktløs i møte med utdaterte og ukule klisjéer og definerer sin stil aktivt i hvert musikalsk produkt han skaper. Dermed blir det å lytte til ham i begynnelsen nesten for enkelt. Jeg spør meg selv: "Skal det ikke være mer?" eller "dette er jo bare utrolig latterlig cheesy". Men om du går inn i musikken til Green må du ikke bli overrasket om disse mystisk sjarmerende melodiene plutselig griper seg fast i hodet ditt og ikke slipper med det første.

Det er Greens musikalske ærlighet som er så tiltalende. Hans stemme er absolutt ikke tilgjort, effekter og triks er ikke maskert og alle "svakheter" blir fremført med struttende selvtillit. Dette fører også med seg korte sanger uten noen påtatthet. Minor Love byr faktisk ikke på en eneste låt over treminuttersgrensa. I et intervju her på groove.no fortalte Green at han var fascinert over Jim Morrison, Mick Jagger og Elvis som hadde "stemmer man kan stole på" og som han har plukket vilt fra. Dette ærlige uttrykket gjør det mulig å trekke paralleller til artister som Syd Barrett og Daniel Johnston – bare at denne gangen manifesteres fenomenet i en fullstendig frisk person. Antar jeg.

Tekstene er lekne, på grensen til det barnslige, med innimellom spastiske innslag av absurdisme. Gylne oppgulp som "You were the flatulent one""Ugly moments strung together / and the poor guy couldn't even find his temper / and he could no longer make me cry / I guess the boss inside of him died". Et plutselig skinnende innslag av voksen selvinnsikt fra Adam Green.

Minor Love er betydelig mer rocka enn det vi er vant med fra denne kanten. Green har forlatt den heftig arrangerte tendensen som toppet seg på Sixes & Sevens (2008), og er heller nærmere debuten Garfield - dog mer kompleks og mindre lo-fi. Han har rett og slett tatt et steg inn i mot kul, kortfattet og streit rock 'n' roll. Med sin mer tilstående og lyriske vinkling til musikken, og gatesmarte og totalt kule, selvstendige holdning minner han litt om Lou Reed..

Minor Love er proppet full av gode Green-låter, som den bluesa, snille og tilstående Breaking Locks, merkelig typiske, men samtidig atypiske og akk så sjarmerende Buddy Bradley, mørke, svært-mildt-lekende-med-country mordballaden Boss Inside, klassiske Castles and Tassels og chiptune-møter-lo-fi i punklåta Oh Shucks.

Adam Green er en alltid søkende musiker som har full kontakt med seg selv, og er seg selv lik. Hipsterfavoritt eller ikke – gir du ham lov, så vil han sjarmere deg i senk.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: