The Sound of Disaster

End

CD (2004) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

In the End, everything is a gag

Den dagen verden tar slutt er det The End som kommer til å stå for soundtracket.

Av Helge Årsheim

09.10.2004

Se for deg at verden ender. Se for deg at du ikke deltar i begivenheten, men bevitner hendelsen på trygg avstand - omtrent som en av rollefigurene fra The Hitch-Hikers Guide to the Galaxy, hvor restaurantgjester i The Restaurant at the End of the World kan observere verdens endelikt på trygg avstand, med en forfriskende martini i lanken - hvilken musikk ville du foretrukket som bakteppe?

Ideen til prosjektet som har fått det treffende navnet End kom til hovedmann Charles Peirce på midten av 90-tallet, under en rockabillykonsert, hvor bandet - til tross for at brannalarmen gikk av og lokalet ble tømt - spilte ufortrødent videre, som om ingenting hadde skjedd. Ideen om å lage en plate fylt med samme nonchalante fuck-all attitude ble sådd i underbevisstheten til Peirce, og åtte år senere er vi velsignet med det fullvoksne resultatet, The Sounds of Disaster.

Hvis du ser for deg Ugress i en slags uhellig allianse med Aphex Twin, begynner du å få en viss ide om musikken til End – like overlesset med lekre samplinger som Ugress, like mange frenetiske drum & bass-partier som Aphex Twin, og med en energi og lekenhet som gir deg den litt uhyggelige følelsen av at verdens ende er noe folkene bak The End ser litt frem til.

Nihilisme og dystopiske visjoner pleier dog å ha en tendens til tristesse og pompøs selvhøytidelighet, dimensjoner som The Sounds of Disaster er totalt strippet for. Med lekne surfgitarsamplinger, spretne jazztrommesamplinger, forvridde nyhetssendings-samplinger og andre rariteter, er sluttproduktet en slags sprø hyllest til ødeleggelsen som tematisk gjennomsyrer platen. Du kan godt kalle det nihilisme, men det er en hedonistisk/humoristisk nihilisme, som anerkjenner at om verden likesågodt går til helsike og ingenting betyr noe som helst, så kan vi i det minste ha det litt moro før det hele er over. Denne observerende, distanserte og humoristiske holdningen til forutstående (og pågående) katastrofe reflekteres i det utsøkte coveret, som gjennom 14 illustrasjoner kvester mannen vi kjenner fra herre-toalett-ikonet på en rekke underholdende vis.

Som med Ugress-debuten Resound fungerer The Sounds of Disaster som et soundtrack, at platen er en selvstendig utgivelse fremstår mer som et paradoks enn som en planlagt hendelse, den vitale musikken skriker etter bilder, og hinter om menn med våpen kledd i skinnjakker som snakker utelukkende i one-linere og kjører store amerikanske biler i høy fart og drar linjer med kokain og farer over herlige beibs. The Sounds of Disaster er Quentin Tarantinos våte drøm, og sannsynligvis musikken som akkompagnerer de roligere drømmene til David Lynch.

Groovissimo

The Lionheart Brothers - Matters Of Love And Nature

Steget fra de perfekte poplåtene til de perfekte antipoplåtene er kortere enn man skulle tro.

Flere: