Outbursts

Turin Brakes

CD (2010) - Cooking Vinyl / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Melankolien lever

Vakker melankoli og forløsende folkrock fra stødig London-duo.

Av Kai Menear

Del på Facebook23.03.2010

Turin Brakes er to menn som har gitt ut skiver og singler i ti år, og fortsatt holder koken siden det første gjennombruddet med deres The Door EP i 1999. Olly Knights og Gale Paridjanian har med litt assistanse på rytmesiden komponert og fremført albumet i sin helhet, deres femte siden det kritikerroste debutalbumet The Optimist LP fra 2001.

Man aner inspirasjonskilder fra melankolsk europeisk pop gjennom det siste tiåret, men man mister aldri tråden i at det faktisk er Turin Brakes man lytter til da harmonier og melodilinjer er originale og forfriskende. Så forfriskende faktisk at man kan begynne å lure på hvem som egentlig har inspirert hvem.

Tolv spor er reisen vi skal på med Turin Breaks denne gangen, og introriffet gir deg assosiasjoner til åpningen av en western. To menn bevæpnet med hver sin gitar sprer spøkelsesaktige vokale harmonier, med et dryss av folkrock og solid gjennomført indiepop i tre kvarter. Og godfoten begynner å pumpe taktfast når basstromma entrer fyrverkeriet av et åpningsspor, treffende nok kalt Sea Change. Tempoet går litt ned og vi masseres med god lyrikk og lett vuggende musikk på neste kutt, Mirror, før vi vekkes litt til liv igjen med trøkk og ett symfonisk uttrykk på Rocket Song. Denne avløses av en skikkelig søt sang om å kræsje papirfly og å rive i stykker papirhjerter, noe som kan ansees som en sterk metaforisk ballade til et vaklende kjærlighetsliv.

Platas midtpunkt både plassering og lydmessig, låta Apocolips, bringer frem det beste i samspillet mellom gitartrakteringen og stemmene til guttene, og er en fin opptakt til den litt roligere og mer akustiske siste del av albumet. Dette blir kun brutt opp av Radio Silence, enda en hyllest til lidelse i brystregionen, og et nesepek til Thom Yorke som ikke har noen bror å croone med for å skape slik tåredryppende melankoli av en annen verden.

Tittelkuttet og sistelåta Outbursts er en halvakkustisk affære, og en fin avslutning på albumet. Når den siste tekstlinja "summer rain wash this love away" ringer ut sammen med gitaren trekker hjertet mitt dypt pusten igjen og jeg blir klarsynt nok til å vite at jeg har fått lyttet til noe unikt og vel gjennomført fra start til slutt. Både helhetlig og individuelt med tanke på komposisjon, låtrekkefølge og lydbilde. Men måtte alt sammen være så ugudelig trist og melankolsk?

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: