Pleasure Forever

Pleasure Forever

CD (2001) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Konstruert desperasjon

Dystert og dramatisk fra San Francisco-trio som dessverre ikke klarer å engasjere.

Av Kåre Jensen

29.09.2001

San Francisco-trioen Pleasure Forever har tidligere eksistert som The VSS og Slaves. Etter å ha sett coveret gjettet jeg at de var typisk amerikanske pop-punkere i Green Day tradisjonen. Men det er de altså ikke. Her er det ikke mye hurra-låter om øl, damer og tenåringsfrustrasjoner. Pleasure Forever er dystre unge herrer som er opptatt av de store temaene; Havet, Døden og Kjærligheten. Mest Døden. Og Evigheten. Med låttitler som Meet Me in Eternity, You and I Were Meant to Drown og Curtain Call for a Whispering Ghost aner vi hvor det bærer. Dystre temaer som blir teatralsk fremført, og gir assosiasjoner til blodrøde fløyelstepper, levende lys og dansende skjeletter.

Låtene bygges opp med den enkle instrumenteringen av piano, trommer og gitar, og de henter inspirasjon fra Kurt Weil og tysk kabaret, dramatikken til The Doors og dommedagsromantikken til Nick Cave. Spesielt når vokalist Andrew Rothbard hveser "meet me in eternity" i låta med samme navn, høres han ut som en tidlig Nick Cave. Bruken av piano er det som gir bandet en smule originalitet, de kan høres ut som Ben Folds Fives dystre brødre, oppfostret på gothrock i stedet for pop.

Det er nok meningen at musikken skal dra lytteren inn i en intens fortelling om menneskelig dekadanse og eksess, dramatikk og desperasjon, død og lengsel etter evigheten. Dessverre klarer de ytterst sjelden å engasjere. Dramatikken tipper ofte over i parodi, og desperasjonen virker konstruert fremfor ektefølt. Gruppa klarer ikke å formidle det store dramatiske klimakset slik de gjerne vil, og dermed sitter vi igjen med et par drivende låter, mens resten av platen er ganske uinteressant.

Groovissimo

The Fiery Furnaces - Gallowsbird's Bark

Ein fanfare til upolert og hemningslaus rock'n'roll, frå debuterande New York-duo.

Flere: