cover

Catch Up Vol.1

Max Greger Jr. & Milan Pilar & Charly Antolini

CD (1975) - Crippled Dick Hot Wax / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Lounge / Easy Listening

Spor:
Catch Up
Bordun
Onkel Joe
Moonlight On a Baldhead
Lydia
Blues For the Kaiser
A Night Without Dreams/The Little Things That Made Us Happy
Spinning Wheel

Referanser:
Kristian Schultze Set
Weather Report
Passport
Herbie Hancock
George Duke

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Behagelig og hyggelig mykjazz

Crippled Dick Hot Wax gjør nye utgravninger i Münchens massive jazz-undergrunn.

Dette trekløveret møttes som medlemmer av Max Greger Sr. sitt orkester tidlig på 70-tallet. Greger junior studerte tidligere ved Münchens musikkakademi og var en fan av Oscar Peterson, Herbie Hancock og McCoy Tyner. Han har selv i årenes løp spilt med internasjonale jazz-størrelser som Ack van Rooyen, Benny Bailey og Herb Geller (og kastet bort tiden sammen med schmaltz-leverende Peter Herbolzheimer og Udo Jürgens). Sveitseren Charly Antolini studerte i fødebyen Zürich og har i årenes spilt med Wolfgang Dauner, Barbara Dennerlein, Art Farmer, Dusko Goykovich, Albert Mangelsdorf, Nils Henning Ørsted Pedersen, Baden Powell og en rekke andre. Milan Pilar studerte først hjemme i Praha og senere i München. Sistnevnte hadde grunnideen til dette albumet. Max Greger og Charly Antolini har vinteren 2003 vært på turne i Tyskland i bandet til Steve Hooks. Greger spiller også for tiden i Thomas Schöfer Quartett.

Catch Up inneholder stemningsfull mykjazz basert på klare melodiske strukturer uten noe behov for overdreven musisk brilliering. Tangentene er lagt på i flerfoldige lag der perkussivt preget piano og gammeldags Moog dominerer, variert med en del svømmende el-piano, groovy orgel og slurete mellotron. Rytmene er varme med mange sør-amerikanske innslag. Summen av det hele kan minne noe om Weather Report fra samme periode, men strippet for blåsere, selvfølgelig! Joe Zawinul er jo som de fleste vet også oppvokst i det sentrale Europa (Wien) innenfor en lignende kulturkrets.

Catch Up og A Night Without Dreams er platas høydepunkter med kompleks start-og-stopp rytmikk som inkluderer varmende congas-trommer på førstnevnte og Herbie Hancock-aktige myke elpiano-toner på sistnevnte. Lydia har en mer symfonisk følelse, ikke minst på grunn av mellotron-kreerte strykere, og rikelig med akustiske breakbeats fra en tid før pre-programmeringen startet. Her minner det nesten om Schicke, Führs & Fröhling, en trio som ikke er ukjent for kjennere av tysk symfo-rock.

Denne plata er mer hyggelig enn inspirerende, den ligger og lurer i bakgrunnen uten å trekke til seg så mye oppmerksomhet. Grei musikk i bilen som vil gi færre fartsbøter enn om du skulle høre på Chuck Berry og færre ulykker enn om du skulle høre på drivende trip hop. Spørsmålet er bare om du skulle bli søvning av Catch Up. Liker du imidlertid å fantasere om et tilbakelent Weather Report fra samme tidsperiode med en litt hippere lounge-jazz følelse og litt mindre flinkis-tendenser så kan dette være verdt å sjekke ut.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Diverse artister - I Love Techno: 10 Years - The Classics

(N.E.W.S.)

Trippel CD som oppsummerer 10 år med glimrende hard, monoton klubbtechno. Det kan jo bare ikke bli feil.

Flere:

M.I.A. - Arular
The Megaphonic Thrift - Decay Decoy