cover

Let the Blind Lead Those Who Can See But Cannot Feel

Atlas Sound

CD (2008) - 4AD / Kranky

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Shoegaze / Krautrock / Eksperimentell / Ambient

Spor:
A Ghost Story
Recent Bedroom
River Card
Quarantined
On Guard
Winter Vacation
Cold As Ice
Scraping Past
Small Horror
Ready, Set, Glow
Bite Marks
After Class
Ativan
Let the Blind Lead Those Who Can See But Cannot Feel


Another Bedroom
It Rained
Stained Glass Swan
The Abandoned Closet
Spring Break
ABC Glasgow

Referanser:
Deerhunter
Khonnor
My Bloody Valentine
Slowdive
Mount Eerie

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Let Atlas Sound Lead Those Who Can Listen But Cannot Imagine

Atlas Sound gir oss en portal inn i vårt eget hode, hvor vi forhåpentligvis kommer noe sinnsforvirret ut av det hele.

Bradford Cox fra mye omtalte Deerhunter er sannelig en produktiv mann. Akkurat som det ikke er nok å slenge ut et par utgivelser med bandet, jobbe med en oppfølger, samt konstant turnering, så finner han jammen tid til å lage en skive som overgår alt det der med sitt eget lille soloprosjekt Atlas Sound. Og det stopper ikke der heller, på sin blog legger han jevnlig ut nye godbiter som fansen kan forsyne seg av til de skammer seg. Men vi skammer oss ikke, vi koser oss alt for mye til å gjøre det.

Men, slik ukontrollert produktivitet betyr jo selvfølgelig ikke at resultatet alltid er like bra. Man trenger ikke se langt for å finne eksempel på det, det er vel ikke akkurat få av oss som på kort tid ble altfor mette på Ryan Adams. Det er nesten litt slitsomt å bare skrive navnet. John Frusciante også for den saks skyld. Trent Reznor nærmer seg vel faresonen også nå. Det er med andre ord ikke mange som kan dra noe sånt i land uten at man er blodfan. Men så lenge det gis bort gratis så kan man ikke klage.

Let the Blind Lead Those Who... er ikke gratis, men det hadde i så fall vært en av tidenes beste gaver. Cox graver seg konstant ned i mørke spøkelsesaktige kammere, men sørger for at det alltid strømmer dagslys gjennom sprekker i veggen. Kalde, repetitive av slør av krautrock og beskjedne arrangementer vibrerer sjeldent våre øreganger på slikt vis idag. Det er helt klart at Cox har hørt en hel del på My Bloody Valentine, men er mer sparsommelig i uttrykket enn som så. Det er aldri tvil om at dette er Cox, og det er bare han som bestemmer. En gjennomtrengende følelse av at mannen har distansert seg fra omverdenen sørger for at vi som hører på mest sannsynlig kommer til å gjøre det samme. Og det er nesten skummelt imponerende når man tenker på at det ikke var store planen bak denne skiva før den ble til.

Via det faktum at Cox ikke hadde en eneste tekstlinje skrevet ned før han spilte inn denne, så får vi bli med på en episk reise inn i hans hode. Det skjer i det som er en blanding av programmerte og improviserte elementer. Det er vakre melodier svøpt i et delikat filter som er både tidløst og vektløst, og alt foregår i et herlig ambient monotont landskap. Noe som ofte setter begrensninger for denne skiva, men det er like fullt det som gjør skiva så interessant.

Med hypen som har medfulgt Deerhunter og Cox, så hadde det vært kjapt gjort å avfeie dette som pretensiøst babbel. Også så lettvint det hadde vært da, men det er ikke rart at folk faller for dette. Det var aldri laget for massene, men har i all sin beskjedenhet kraft nok til å sende alle og enhver av oss ut i skyggenes dal, om så bare for å vise oss lyset. Den følelsen fortsetter ut på bonusdisken som vi er heldige nok å få servert i Europa (utgitt på 4AD). Om den kobler seg så tett opp mot Let the Blind... som man skulle ønske, kan vel diskuteres, men den inneholder uansett noen godbiter som kan nytes uavhengig av selve skiva. Jeg vil påstå at uansett hva som hadde fulgt med Let the Blind..., så hadde det på en måte blitt overflødig med tanke på å nyte det i en slags sammenheng. Skiva er en perfekt sirkel i så måte.

Og der Deerhunter absolutt har laget plater som funker flott til tider, så er det med Atlas Sound den skjøre stemmen til Cox virkelig kommer til sin fulle rett. Noen ganger i så stor grad at man er redd for at man skal skade den bare ved å høre på den. Og følelsen blir bare forsterket når man ser på mannen og hans skjelettaktige vesen. Og det er nesten som man kan se for seg Cox innta fosterstilling mens han synger om hvor frustrerende og urettferdig livet kan være. Hvor frustrerende det kan være å ikke føle det man vil føle når man vil føle det. Hvor vanskelig det kan være å takle livet og døden. Hvor lett det er å være etterpåklok, og hvor lett det er å dømme andre. Og ikke minst hvor smertefullt det noen ganger kan være å filosofere rundt dette.

Det er altså snakk om temaer som man også finner hos Deerhunter og på deres Cryptograms, men det har en helt annen effekt i disse omgivelsene. Og der denne konstante og delikate ambiensen fra begynnelse til slutt får fritt spillerom, strømmer det på av lekne perkusjonsmønstre underveis. Stemmen til Cox fremstår ikke lengre som et separat element, men som en integrert del av historien som blir fortalt. En historie som definitivt blir opplevd optimalt i sin helhet, men som i flere tilfeller fungerer like bra stykkevis. Spor som River Card, Quarantined og Ativan er eksempler på det, låter som gir et umiddelbart fiks. Og når man slenger inn mer tidsfornektende stykker som On Guard og Scraping Past innimellom disse, så danner det et bilde som er like skummelt som det er uimotståelig.

Cox har uttalt at verden trenger støy. Kaos. Begreper som helst ikke nødvendigvis bør tolkes bokstavelig, men som bør fungere som perspektiver, eller portaler, inn i hodet vårt. Noe som lydsetter hvor ustabil og skrøpelig tilværelsen kan være. Litt på samme måte som de subtile kontrastene på Let the Blind.... kan fungere som triggere for en sanseløs digital uro, samtidig som de fremstår som de mest organiske speilbildene bare slike kalde lag på lag av lyd kan fremkalle. Og litt på samme måte som at vi alle er blinde før vi kan se.

Det er mulig utgangspunktet for Let the Blind... var mye enklere enn som så, men hva gjør vel det. Slik fremstår uansett Cox som den ultimate antihelten, som på ujålete vis strekker seg akkurat så langt som han må for å lage det som ut av det store intet har blitt en av de herligste gavene du kan gi deg selv i år.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Noxagt - Turning It Down Since 2001

(Safe as Milk)

The Nor Wave slår over oss som en knyttneve langt inn i ryggmargen.

Flere:

Noa Babayof - From a Window to a Wall
Television - Marquee Moon