cover

Versus the End of Fashion Park

William Hut

CD (2004) - Banana Party / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Poprock / Singer/songwriter

Spor:
King Of
It's the Breeze
Twin Town
In Your Division
Blame
Black
There's Another Girl
For the First Time
Path
I Remember, Late December
End (Fashion Park Station)

Referanser:
Poor Rich Ones
Magnet
Thomas Dybdahl
R.E.M.

Vis flere data

Se også:
Road Star Doolittle - William Hut (2001)
Days to Remember - William Hut (2004)
Nightfall - William Hut (2006)
Silent Hum - William Hut (2009)

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Hurra!

Finfin popmusikk med dybde.

Endelig stråler det av Willy Marhaug, alias William Hut, sitt ubestridelige talent.

Der debuten var tidvis særdeles stillestående, og for det meste hørtes ut som om den var inspirert av Fjellhallen på Gjøvik, har "William Hut versus the end of Fashion park" blitt en togreise som tar oss fra Seattles tvillingby, Bergen, og videre gjennom et landskap med rolige og uptempo-partier som får meg til å ta fram både superlativene og de språklige klisjéene. Den korte versjonen er at det er veldig fint og for det meste veldig bra.

La oss ta smårusket først, slik man ofte gjør når man må lete med lupe for å finne ujevnheter. Den følelsen av Vamp på "Blame", for eksempel. "There's another girl" er jeg heller ikke spesielt begeistret for.

Så snakker vi ikke mer om det.

Resten av låtmateriellet er sterkere enn titan, og blir bare bedre og bedre etter hvert som plata sirkulerer i stue og headset. For eksempel den allerede nevnte "Twin town", singelen "It's the breeze", "Black" og "In your division". For ikke å glemme duetten "Path", hvor Siri "Sissy Wish" Wåhlberg virkelig høyner forventingene til sitt eget debutalbum.

Men først og fremst er det naturligvis stemmen til den tidligere Poor Rich Ones-vokalisten som gir "Fashion park" det unike preget som få, om noen, andre norske artister har. Jeg kan ikke påberope meg noen ekspertise på englesang, men William synger i alle fall som en ung Michael Stipe. En Stipe som bråslutter i Sølvguttene, fortærer en avsindig mengde Radiohead-plater og drar på Tom McRae-konsert for å lære seg å spille gitar. På samme dag.

Turen mot endestasjonen Fashion Park er finfin popmusikk med noe så uvanlig som dybde, både i arrangementer og tekst. En overraskende sterk start på popåret 2004.

Jeg tror jeg bevilger meg et lite gledeshopp, jeg.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 7/10

pstereo logo

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Prince - One Night Alone ... Live!

(NPG Records)

Prince har aldri vært i bedre konsertform enn på One Night Alone-turneen i 2002. Mannens storhet presenteres over hele tre skiver.

Flere:

The Chemical Brothers - Push the Button
Noa Babayof - From a Window to a Wall