Write Your Own History

Field Music

CD (2006) - Memphis Industries / V2 / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

History in the Making

B-sider til A-sider som gikk de aller fleste hus forbi.

Av Thomas Karlsen

14.07.2006

Jeg skjønner kanskje ikke helt hvorfor et band ser det likt seg å gi ut en samling av rariteter og B-sider etter kun å ha gitt ut én skive, dog gidder jeg ikke lage noe svært poeng ut av det; så vidt jeg forstår var det fra et ønske om å vise at bandet har spilt på mange strenger gjennom karrieren, en karriere som strekker seg tilbake til 2000. Uansett; heller går jeg tilbake til fjorårets A-sider fra bandets selvtitulerte debut all den stund den gikk meg fullstendig hus forbi. Hva jeg finner på den er de reneste hyllelagre av oppfinnsom, inspirert og slu gitarpop med svake islett av kantete nypostpunk; sistnevnte observasjon kanskje ikke akkurat stoff for sensasjonspressen, da flere av medlemmene i Field Music på gitte tidspunkt av sine liv har traktert instrumenter i så vel Maxïmo Park som The Futureheads. Men se om Sunderlandbandet Field Music ikke samtidig maktet kombinere disses postpunkuttrykk med mer sofistikerte arrangementer og elegante, harmonislepne melodier i skjæringspunktet mellom XTC, Steely Dan og hawaiipop, spunnet over nord-engelsk crooning og en uortodoks og til en viss grad semi-avantgardistisk tilnærming til popformatet. Så joda, debuten var flott. Kanskje en liten anelse masete og hektisk til tider, men like fullt spennende, variert og fin, og mange hjerter frydet seg.

Hva da med denne samlingen, kun ett år etter debutalbumet? Vel, først og fremst er den kort; faktisk kun ni spor, som til sammen klokker inn på i overkant av 25 minutter. De første to og halv av disse er av det slaget som nesten sender popafeccionados ned i knestående; eminente You're Not Supposed To blander på mektig vis det som låter som lyden av mannskor i sjømannskirken i Liverpool med etter hvert galopperende perkusjon, trillende pianotoner kastet mellom blikkvegger til stor akustisk effekt, hissige strykere, harde gitarkaskader og voldsomme diskusjoner mellom forsanger og kor. Det er så man nesten ser for seg hvordan koristene knekker i hofta på likt i skarpt kuttede og like dresser, legger hodet postironisk på skrå og nånånå'er med pekefingeren mot en liksom-betuttet vokalist, alt mens kamera går i et studio som er ment å skulle forestille et BBC-studio ca 1969.

In the Kitchen er atskillig mer neddempet og tilbakeholdt stykke ettertenksomhet, smektende og behagelig krydret med avkjølende ooohs og aaahs - et stykke britisk kjøkkenbenkrealisme for vår egen tid, melankolsk, men håpefull. Trying to Sit Out er litt av det samme, men mye kortere, og mer av et kort memorandum enn et virkelig brev, hvilket også må sies å gå for den lettere johnlennonske Breakfast Song, selv om intensjonen er god. Den kunne vært tatt mye lengre, men skraper så vidt i overflaten. Så er de da også åpenbare b-sider, og derfor tilgivelig korte og uferdige.

Etter Feeding the Birds, en heller uinspirert mellomstasjon uten egentlig mål eller mening, følger den atskillig mer smektende I'm Tired. Trommemaskinrytmer, duvende bass, barokke strykere og leken tangentbruk bindes i hop av deilig sval melodi og avbalansert, melankolsk sang, det hele til flott effekt, og som om Todd Rundgren skulle gått i studio med Etienne de Crecy. På dette tidspunkt har Write Your Own History tatt seg opp: Test Your Reaction er platens lengste og muligens mest mangefasetterte låt, full av lekne innfall og sonisk skurr et sted mellom XTC, Roxy Music og Joy Division, mens Alternating Current på mange måter er samlingens mest helhetlige låt, uanstrengt, men sofistikert pop, elegant ned til siste akkord, sprekkfull av varm, sangvinsk pop fra en skinnende solflekk mellom Manchesters Hacienda og Californias glødende strender. Det hele avsluttes med Can You See Anything, en låt jeg personlig ikke sitter igjen med mye fra, og egentlig syns jeg vel det er helt i orden at de gir seg etter denne.

Jeg ser nå at jeg har nevnt postpunk uten å egentlig redegjøre for det, og sant å si er genrens kjennetegn bortimot fraværende i denne samlingen låter. Her er kun svake islett av angulære gitarer og kantete riff, i stedet kan man kanskje heller snakke om et mer progressivt popformat, sydd over flerstemt sang og store korpartier, dog alltid med en underlig twist på det hele. Konklusjonen får bli at av og til er tjuefem minutter akkurat passe lenge, som i tilfellet Write Your Own History. Men var det opp til meg hadde de ennå ikke vært halvveis ut i You're Not Supposed To. Ta dét som en oppfordring til å også undersøke fjorårets A-sider.

Groovissimo

Songs: Ohia - Magnolia Electric Co.

Make that black record and we'll all sing along, to the bad luck lullaby...

Flere: