cover

Genesis

Rotting Christ

CD (2002) - Century Media / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Metal / Symfonisk rock / Black metal

Spor:
Daemons
Lex Talionis
Quintessence
Nightmare
In Domine Satanas
Release Me
The Call of the Aethyrs
Dying
Ad Noctis
Under the Name of Legion

Referanser:
Dismember
Opeth
Bathory
Paradise Lost
Tiamat
Therion

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Fra Dypet stiger...

'Bø! Vart du skræmt no?' Rotting Christ kan også lyttes til uten liksminke.

Greske Rotting Christ startet så langt tilbake som 1987 og rakk å bli inspirert av den skandinaviske Black Metal scenen da den var på sitt aller mest intense. Noen vil ha det til at skandinavisk Black Metal var selve inspirasjonskilden til bandet. Som de fleste Black Metallers var de et godt gjemt undergrunnsfenomen, men i 1991 slapp de Passage to Arcturo og ble viden kjent i Hellas. På samme tid utvidet de bandet med George på keyboards. Snipp snapp snute i 1996 spikret de en avtale med Century Media og resten er - som de sier - Black Metal historie.

For ordens skyld: Black Metal er ikke min store greie. Derfor er det med en noe nervøs følelse av at noen av mine fordommer blir utfordret. Ja - til og med kan falle sammen og rett og slett dø! Som du skjønner en rimelig vanskelig situasjon. Uansett, jeg er fryktløs og trykker på play. Her er hva jeg fant ut:

Som jeg sa er ikke Black Metal min primære greie, og jeg har hørt nok av Darkthrone, Mayhem, etc. til å være en smule forutinntatt med tanke på hva som ventet mine ellers så "sarte" ører. High-pitch vokal, forsterkere kjemisk renset for basstoner, og syv eller åtte tusen omdreininger i sekundet på - de nå obligatoriske - doble basstrommene. Vel, jeg kan si med en gang at jeg ble grundig overrasket over å kunne konstatere at fordommer står for fall. Dette kan da umulig være ekte vare, tenkte jeg. Men etter hvert gikk det opp for meg at jeg her var vitne til en balanse mellom Black Metal-elementer og onskapsfulle symfoniske arrangementer. Rotting Christ leverer ikke klassisk Black Metal slik som de før nevnte Darkthrone og Mayhem-gutta. Jeg har overhørt andre benevne Rotting Christ som "second-wave" Black Metal. Det får stå for deres egen regning, jeg ønsker ikke å bidra til ytterligere flisespikkeri om sjangerinndeling. Men det er definitivt en "mildere" variant enn det som serveres fra de nordiske skoger. Vokalen er mørkere, riffene er mer definerte og det er tydeligvis lagt stor vekt på å skape et melodisk og hjemsøkende lydbilde.

La oss nå, uten videre seremoni, se på låt-materialet: Genesis leverer 10 låter som favner relativt vidt. Vi får alt fra de mer "klassiske" Black Metal-låtene til ren metal-mayhem. Black Metal-materialet består, så vidt jeg kan bedømme av Lex Talionis, In Domine Satanas (sic!), The Call of the Aethyrs og Ad Noctis. De resterende seks låtene er så langt jeg kan se og høre mer eller mindre symfonisk metal med en smule death-vokal kastet inn.

Lex Talionis åpner med et gregoriansk tema som gir den riktige religiøse bakgrunn og drar frem bilder av mørke kirkerom med munker vandrende hvileløst rundt med ansiktet skjult av lange kapper. Hvis man hever seg over klisjé-kvalmen kan det være ganske godt-ekkelt. In Domine Satanas klarer ikke - tross sin presise, men akk så pretensiøse tittel - å følge opp låtmessig. Det er lite av det musiske som følger opp den patosfylte og krevende tittelen. Når det er sagt mener jeg ikke at låten er dårlig, bare at det er et gap mellom assosiasjonene som skapes med tittelen og det uttrykket som skapes av musikken. The Call of the Aethyrs derimot har noe disharmonisk og jagende over seg. Et tempo og en rytme som driver deg videre og klarer å skape en smule angst. Ad Noctis er etter min mening skivas mest vellykkede Black Metal-nummer. Åpningen med gregorianske munker som messer med en umiddelbar overgang til steinharde riff mot en vegg av trommer er av godt merke. Her lykkes det å skape den stemningen av desperasjon og helvetesild som preger mennesket på den ytterste dag.

"Metalsiden" av skiva kan beskrives best gjennom åpningssporet Daemons. Her blir vi vitne til en leksjon i gitaroverdubbing med en deilig og forlokkende koring i bakgrunnen. Jeg må også nevne Dying som er en gammel riffers drøm. Et fjellstøtt riff som flyter på en repeterende lead-gitar. Nydelig! Jeg må bare skyte inn her at låter som Quintessence inneholder snakkede tekstpariter. Denne snakkingen er veldig stemningsbærende, men det står ikke til å nekte for at - og dette skyldes vel deres greske bakgrunn - den gebrokne engelsken til tider gjør det hele lite troverdig og faktisk ganske komisk. Det er mulig det er bare meg, men jeg vil at Satan skal snakke rent. En entitet av slike episke proporsjoner kan rett og slett ikke slurve slik med sin mektige røst! Men det får meg til å tvile på de generelle språkferdighetene til våre guder. Nok om det!

Til slutt har jeg følgende å si: Dette er ikke en klassisk Black Metal skive. De som er av den gamle skolen vil sikkert ikke engang ta i platecoveret. Til det er Genesis for polert og velprodusert, men desto mer hørbare for de av oss uten liksminke også. Med disse ord gir jeg skiva en firer og setter på sporet Ad Noctis en gang til.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sukpatch - 23

(Moshi Moshi)

Ein godtepose av ei plate, skryter vår anmelder, som ble hypnotisert av denne...

Flere:

The Sea and Cake - Everybody
The Shins - Wincing The Night Away