cover

Gyldene Tider Vol. 1

Fredriksson, Kullhammar & Zetterberg

CD (2005) - Moserobie / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Nummer 1

Svensk trio i nostalgisk humør gir her et mildt sagt imponerende liveopptak.

På den første februardagen for snaut to år siden sto Jonas Kullhammar på Glenn Miller Café i Stockholm og ulte. Han jamret og bar seg, vrælte som en stukken gris. Gjennom forskjellige sinnelag fór han - fra barnslig, repetetiv sutring til en skadet katts uling - før han til slutt penset seg inn på et mer håndfast spor og spilte streiten på One Down, One Up. Dette er starten på trilogien Gyldene tider vol. 1, 2 og 3, som er tre plater med konsertopptak fra to vinterkvelder på en kafé i Sverige i fjor. Og du hildrande du, dette svinger.

Bassist Torbjörn Zetterberg og trommis Daniel Fredriksson er de resterende to i trioen, som i og for seg føyer seg inn i rekken av skandinaviske jazzband fra årene rundt årtusenskiftet som viser klare hint tilbake til gamlegutta på sekstitallet. De tre utgjør dessuten brorparten av The Torbjörn Zetterberg Hot Five.

Kullhammar sikter høyt når det første han gjør er å hive seg av gårde med en modal Coltrane-sak. Men han er alltid brennsikker, og det skorter aldri på troverdighet verken fra ham eller trioen for øvrig. Samspillet er åpent, dog oversiktlig med tydelige rammer, jeg blir faktisk smått imponert over hvor lett det er å høre på dem over så lang tid som til sammen tre plater. Tre instrumenter er ikke mye, og i hvert fall ikke i en slik avkledd livesammenheng.

Det som da er lett å merke seg, er hvor de står i forhold til hverandre. Zetterbergs tidvis luskende fire flate, tidvis jagende walking og ellers oppfinnsomme og interessante basspill er, sammen med drivkraften Fredriksson, en komp-institusjon gjennom begge konsertene. Som stadig støtter opp om solisten, som legger av når det trengs, og som tar over når maratonløperen tar en pust i scenegolvet.

Etter applausen å dømme er det kuttet noe mellom låtene, så det er ikke lett å fastslå hvor redigert dette settet er. Dermed blir det vanskelig å si hvordan konsertens helhet hørtes ut. I hvert fall fortsetter det infernalske drivet umiddelbart i Eddie "Lockjaw" Davis' låt Have Horn, Will Blow. Er man i det rette humøret her, har man ingen verdens unnskyldning for å sitte stille. Selv har jeg tidvis blitt kraftig satt ut av blant annet denne massive låta og ikke minst av Apex, som kommer senere.

Mellom disse låtene finner vi platens dynamiske alibi og den obligatoriske balladen. Body and Soul innledes av at Kullhammar nå er tilbake i solomodus, og lirer av seg en lang arpeggio- og motivbasert monolog, før temaet presenteres særdeles rubato og sløyt sammen med kompet. Den lange og utbroderte låta stabber mer enn den flyter, slik en ballade bør gjøre, men er likevel en forfriskende kontrast til de fire andre piskende episodene.

Avslutningen Blessing in Disguise er en oppvisning som viser at gutta vet hva de gjør. Kullhammars lange innledningstone støttes opp av trommevirvel og bassdrone før streiten braker løs. Vi befinner oss plutselig i Sonny Rollins-land, omtrent 60 bpm under de virkelige oppelåtene. Seigheten er upåklagelig, man blir automatisk fylt av en god følelse. Sakskoret kjøres uten komp, og mot slutten kommer virvelen og dronen inn igjen og Kullhammar går helt amok. Før temaet plutselig er der igjen og vi er tilbake hos Rollins. En kunstmaler avslører sine ferdigheter når han tegner med blyant, i så måte kan man kanskje si at en jazzmusiker avslører sine ferdigheter når han spiller bop.

Gyldene Tider vol. 1 er en sterk plate, med et låtutvalg som frembringer mange gode stunder hos tre eminente musikere. Og hos lytteren, så klart.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Funeral Diner - The Underdark

(Alone Records)

Med The Underdark har emosjonell hardcore fått sin Sgt Pepper!

Flere:

John Olav Nilsen og Gjengen - For Sant Til Å Være Godt
In the Country - This Was the Pace of My Heartbeat