cover

White2

Sunn O)))

CD (2004) - Southern Lord / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


(((OO)))

Denne gangen er det alvor. Mannen med ljåen banker på døra, store bukkeskjegg venter nedenfor.

"Maximum volume yields maximum results" står det på skivene til Southern Lord, det gjelder selvsagt også for Sunn O))). Oppfølgeren til White1 (2003) er en riktig så lite munter sak som i tillegg er "Optimized for blackened sub-bass systems". Prepare for some true darkness, venner av mørket. Høyt skal det spilles og tregt går det, så noe tålmodighet bør påregnes når duoen kommer for å ta deg med på en saktegående og skummel time. Det skjer som vanlig med laaange låter, tre stykker som strekker seg fra kvarteret til nærmere halvtimen i lengde.

Sunn O))) frigjør seg noe fra det konstante Black Sabbath/Earth-beslektede gitarslapset som preger mange i denne kretsen, de dykker langt under havoverflaten på jakt etter snålere dypvannsfisk sammen med for eksempel House of Low Culture eller James Plotkin/Mick Harris. Det er ikke helt overraskende med tanke på at duoens ene halvpart, Stephen O'Malley, tidligere har samarbeidet med nettopp Plotkin i bandet The Lotus Eaters. O'Malley er for øvrig aktiv i Khanate, også med James Plotkin, og er ellers kjent fra kosebandet Burning Witch. Hans makker Greg Anderson har en fortid fra lite hjemmekoselige Goatsnake (med blant andre vokalist Pete Stahl), Engine Kid og han eier i tillegg labelen Southern Lord. Som sist bidrar også Rex Ritter (Fontanelle) og Joe Preston (Earth, Melvins). Denne olme gjengen har imponert stort tidligere, sist på White1 hvor både Julian Copes lange tordentale og Runhild Gammelsæters tolkning av Eg Heiter Håvard Hedde huskes med frykt & glede. White2 er ikke fullt så total, men den borer enda noen hakk dypere. Jeg skrur opp og lar meg lede:

Først legges man godt til rette foran et enormt sagblad som heter Hell-O)))-Ween. Det kverner i gang, monumentalt og kompromissløst, seigere enn tjære gnager Store O gjennom marg og bein med noen av de tyngste gitarriffene som tenkes kan. Etter drøyt 7 minutter bremser sagen opp, og låten går herfra over til å bli et mer ambient, dronelignende stykke, med en voldsom feedback som bruker 7 nye minutter før det hele stilner hen. Ikke direkte nyskapende, men ekstrem smertefull nytelse.

bassAliens innebærer større prøvelser for basselementene. Her løftes den maltrakterte kroppen min vekk fra sagbladet og senkes ned i en gammel dykkerklokke. Nå er det dype undervannslyder som fanges opp på vei ned mot 6000 meter, den monotone duren avbrytes kun av ploppende og klukkende lyder, samt noen farlige gnisninger som forhindrer meg fra å sovne. bassAliens er trykkende og klaustrofobisk, lyden av et landskap hvor ingen mennesker har satt sine bein. Det er vakkert og skummelt, fylt av et evig mørke men også en mektig ro. For enkelte vil nok den lange turen ned i mørket virke noe langtekkelig, for andre kunne den vart i evig tid.

Opp igjen da, bare for å bli sendt lukt til helvete. Decay2 [Nihil's Maw] er ledet av Attila Csihar (Mayhem, Tormentor) som med gurglende røst messer frem en 5000 år gammel indisk sanskrit-tekst. Jeg aner ikke hva den handler om, men det høres ut som et rituale som påkaller onde, onde krefter. Anderson/O'Malley & deres kumpaner gjør heller ikke noe for at stemningen skal lette, og fremskaper noe ytterst forstyrrende "dark ambient" her. Decay er noen av årets grimmeste 25 minutter, som starter i skjærsilden og ender opp hos gode gamle Belzebub sjøl i takt med vokalens økende intensitet. En dyster odysse inn i en bekmørk, kalde grotte der gamle skrifter leses på en uhyggelig måte. Først når det endelig blir stille merkes den vibrerende bassen som har ligget gjemt mellom munkemessingen og de urovekkende klangene som går gjennom marg og bein, og som får tarmsystemet helt i ulage. Decay2 [Nihil's Maw] er et stykke du ikke glemmer så fort.

Det forseggjorte omslaget må også trekkes frem, særlig frontbildet som er den belgiske maleren Pieter Bruegels The Beekeepers (1567/68), med noen tømmerfjes-lignende staute birøktere i arbeid. Et bilde av en åpen, tom kiste og andre skumle fotografier underbygger innholdet på denne alvorlige platen.

White1 slukket lyset. White2 gjør alt mørkt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Fleet Foxes - Helplessness Blues

(Bella Union)

Årets tema er mørkare og har meir smertefulle linjer. Men varmen, harmonien og den uimotståelige folktonen frå siste er slett ikkje blitt forkasta.

Flere:

Supersilent - Supersilent 7
Antony and the Johnsons - Antony and the Johnsons