cover

Putting the Days to Bed

The Long Winters

CD (2006) - Munich / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Collegerock

Spor:
Rich Wife
Pushover
Fire Island, AK
Teaspoon
Ultimatum
Sky Is Open
Clouds
Honest
Hindsight
(It's a) Departure
Seven

Referanser:
The Posies
Better Than Ezra
Coldplay
The Connells
David & The Citizens
Death Cab for Cutie
Semisonic

Vis flere data

Se også:
When I Pretend to Fall - The Long Winters (2003)
Ultimatum - The Long Winters (2005)

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Vinterdvale

Lange vintre er en uting, dessverre også på plate.

Ja, hva skal man si om slikt?

The Long Winters har fått til dels strålende kritikker i den delen av amerikansk presse som på 90-tallet mente Semisonic var det nye U2 og som de siste årene har båret Death Cab For Cutie frem på gullstol. Med andre ord musikk skreddersydd for college-segmentet med et stort behov for å distansere seg fra mainstreamens glorifisering av pupper og babyolje, samtidig som de skal sjekke damer, drikke solide mengder øl og fremstå som intellektuelt kapable mennesker.

At det kommer til å gå en del Long Winters-merchandise i tiden fremover er det ingen tvil om.

Premissene for bandet er ikke så gale. Primus motor John Roderick er en meget habil ordkunstner, som aldri faller for fristelsen å bli satirisk eller harsellerende. I steder disker han opp med strålende små noveller uten å gjøre noe stort nummer av seg. Med seg på laget har han et spennende knippe gjestemusikere, blant dem Decemberists Chris Funk og Death Cabs Chris Walla, og intensjonene med Putting the Days to Bed virker ubetinget gode. Fin-fint pakket er den også, med en fyldig booklet og fire bonusspor.

Men der stilner også applausen, for musikalsk er dette et dørgende kjedelig ødeland. Det er for så vidt ingenting galt med snill poprock, men når man etter gjentatte gjennomlyttinger ikke sitter igjen med mer enn én minneverdig melodi, så sier det seg selv at dette ikke er en plate for de store anledningene.

Ballet starter med samlivskrise-anthemen Rich Wife, som oppsummerer paradokset The Long Winters godt: Roderick serverer et lite arsenal av smarte one-linere ("Is your high horse getting harder to ride? And your little bit on the side getting harder to find?", "There's nothing left to eat in this house but your heart"), men plasker forgjeves rundt i en grøt av tannløs gitarrock, før han et stykke ut i andre vers gir opp og drukner.

På de påfølgende Pushover og Fire Island, AK skrus tempoet opp noen hakk. Begge sporene har gode tilløp, men havarerer på direkte svake refrenger.

Den første sangen som vekker et snev av interesse er Teaspoon. Her melder blåserne sin ankomst, og selv om The Long Winters ikke er Calexico, er det et velkomment avbrekk fra den uinspirerte formelrocken som ellers dominerer platen.

Et annet spor som skiller seg ut arrangementsmessig er Sky Is Open. Platens mest ambisiøse spor er tre minutter med rikt orkestrert widescreen-rock, krydret med elektronikk, klokkespill og banjo. Sangen er fin den, med lekre detaljer i instrumenteringen underveis, men igjen tar man seg i å kjede seg.

Først på spor nummer åtte, Honest, føles det virkelig godt å være i The Long Winters' selskap. En lettbent, gitardrevet sak med et arrangement som bringer tankene til sol og sommer. Men det er Rodericks evner som historieforteller som stjeler showet: Historien om jenta som forelskelser seg i en sanger gjør mye ut av lite; "She loves the singer, every song can bring her close to tears", og tar en uventet vending når mamma kommer på banen: "But when she talks about his band it just confirms her mothers fears."
Etter en liten leksjon om datterens opphav, kommer den uunngåelige konklusjonen: "Honest, it's alright to be a singer. But don't you love a singer whatever you do"

Well done.

Men så er det også slutt på kruttet. Hindsight disker opp med fire minutter pubrock uten tenner. Kanskje en urettferdig sammenligning, men man tar seg i å undres hva et band som The Hold Steady ville gjort ut av denne. Litt damp hadde gjort underverker. Det samme gjelder påfølgende (It's a) Departure, som leverer energiutblåsinger i så kontrollerte former at man føler at bandet når som helst kan sette seg ned og gi labb om man ber dem om det.

"Did you tease me when I went out of fashion and your interest in me had expired?" spør Roderick i avsluttende Seven.

Tja, Putting the Days to Bed er en plate jeg skulle ønske jeg likte bedre, og det er ikke utenkelig at mange kommer til å trykke den til sitt bryst. Rodericks tekster er alene verdt noen kroner, men de finner du gratis på nettet hvis du er interessert. Den musikalske innpakningen klarer du deg fint uten, og med så mye spennende som fins der ute så er det et nokså håpløst utgangspunkt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Throw Me the Statue - Moonbeams

(Secretly Canadian)

Secretly Canadian snappet opp Throw Me the Statue og gav ut debutplaten på nytt. Det vitner om god dømmekraft.

Flere:

Sharon Van Etten - Tramp
Björk - Greatest Hits