Mer de Noms

A Perfect Circle

CD (2000) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Møkk under manikyren

Det var et fint navn, og dét... og dét der, og... Jøss, det er jo en hel sjø av dem her!

Av Øyvind Adde

10.11.2000

A Perfect Circles debut sanket i 2000 mye oppmerksomhet på grunn av Tool-vokalist Maynard James Keenans tunge medvirkning på skivas samtlige spor. Likevel var vel dette primært gitarist/produsent Billy Howerdels og bassist/violinist Paz Lenchantins baby, selv om det er særdeles vanskelig å unngå nettopp linken til Tool med Keenans utrolige og markante stemme. APC beveger seg da også i omtrent det samme landskapet som Keenans "egentlige" band - vi snakker om tung prog som grenser til såvel metal som skitten pop i form og innhold. Forskjellen ligger først og fremst i mangelen på Tools trommis, Danny Carey, som med sine jazz-influenser bragte en solid dose galskap inn i 90-tallsmetallen.

Mer de Noms er likevel en svært kompakt og homogen utgivelse - faktisk til tider jævlig bra. Det kunne nesten ikke begynt mer beskrivende - eller bedre - enn med den fantastisk suggererende The Hollow. En brudden og møkkete intro baner vei for Keenans slungne vokallinjer og Howerdels tungt "pustende" gitar i det første verset, hvorpå det hele går til himmels i et frigjørende "syng med den stemmen du har"-refreng. Et vanvittig godt utgangspunkt for en reise som skal favne det maniske (Magdalena), det desperate (Orestes), det tungt følelsesladede prog-uttrykket (Sleeping Beauty), det reine trøkket og den hodemistende energien (Judith - fantastisk singel) og det rent stemnings- og følelsesbaserte (Over og Renhölder - den siste tittelen er etter sigende født av et møte Keenan hadde med et vaskerom under Norges-besøket med Tool i 1993).

Når alt kommer til alt er Breña kanskje det sporet som for meg enklest oppsummerer skivas innhold - mørk og dynamisk instrumentering ledsaget av en himmelsk vokal som sjelden frir til allsangsnerven eller enkle utveier. Jeg klarer fremdeles ikke å dy meg; Keenan er banne meg den mest geniale vokalisten jeg har hørt innen genrene av tyngre rock. Han fører melodiene sjeldent nyansert gjennom tellinger av typen 7/8, hele tiden med nerven godt beskyttet gjennom arrangementer som frir til genrens mange flinkisfeller og fristelser. At frasering og trykk på ordene gjør det vanskelig å skape sammenheng i tekstene, eller det at ordrekkene i seg høres ut til å komme fra en person med adresse c/o Gaustad får heller være.

Innvendingene er egentlig like få som lite konkrete: Rose blir nesten for sammensatt og vekselvis tung/lett til at det gir en flyt jeg kan gi meg hen i. Likeledes sklir den nesten elektronisk atonale Thinking Of You forbi meg uten å gå i symbiose med de vesentlige delene av følelsesregisteret. Billy Howerdels produksjon er heller ikke helt 100 tvers igjennom. Det blir en del ull i lydbildet, noen tilfeller der spesielt bass og gitar snarere forflater enn nyansere hverandre. Akkurat det er noe jeg bestemt mener et så kompakt og stemningsbasert band som dette kunne klart seg uten.

Uansett; dette er små riper i lakken, flisespikking, eller andre klisjéer som kan fortelle deg at invendingene i det store er temmelig uvesentlige. A Perfect Circle sparker rompe, og er i det hele tatt et av de mest positivt overraskende elementene i platemarkedet under milleniets første år. Det skader ikke å ha et godt øre til metal for å like denne plata, men jeg vil understreke at det absolutt ikke er en forutsetning.

Groovissimo

El Guincho - Alegranza!

Alegranza har overlevd et år med hype, og er utvilsomt en av årets beste plater.

Flere: