cover

Travelogue

Joni Mitchell

2 x CD (2002) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Folkrock / Orkesterpop / Visepop

Spor:
Otis and Marlena
Amelia
You Dream Flat Tires
Love
Woodstock
Slouching Toward Bethlehem (Based on a poem by W.B. Yeats)
Judgement of the Moon and Stars (Ludwig's Tune)
The Sire of Sorrow (Job's Sad Song)
For the Roses
Trouble Child
God Must Be a Boogie Man


Be Cool
Just Like This Train
Sex Kills
Refuge of the Roads
Hejira
Chinese Cafe/Unchained Melody
Cherokee Louise
The Dawntreade
The Last Time I Saw Richard
Borderline
The Circle Game

Referanser:
Tanita Tikaram
Tracy Chapman
Joan Baez
Joan Armatrading
Rickie Lee Jones

Vis flere data

(1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7) (1 / 7)


Plagsom oppdatering

Joni Mitchell har foretatt unødvendige innspillinger av personlige favoritter.

Joni Mitchells svanesang har blitt en ulidelig blanding av svulstig orkestrering og kitchy bilder. Kun feterte artister har muligheten til å utgi kalkuner i denne størrelsen.

Joni Mitchell fyller 60 år i løpet av november. Hun har vært en av de fremste kvinnelige singer/songwriter artistene siden debuten med Songs to a Seagull i 1968 der David Crosby var produsent. Stilmessig var det stort sett akustisk orientert musikk med gjennomarbeidet lyrikk. Hun grep fatt i egne opplevelser uten å bli privat, noe som var populært i en tid som florerte av singer/songwriter artister. Artister som Tom Rush, Fairport Convention og Judy Collins gjorde versjoner av hennes låter.

Med sitt tredje album Ladies of the Canyon fra 1970 fikk hun sitt gjennombrudd. Godt hjulpet av en fin versjon av Crosby/Still/Nash & Youngs Woodstock. De kommende albumene, Blue (1971) og For the Roses (1972) etablerte henne for alvor innen folkrocken.

Mot midten av decenniet beveget hun seg i større grad over mot jazzen. På albumet Hejra fra 1976 samarbeidet hun med den eminente jazzbassisten Jaco Pastorius. Hun tok skrittet fullt ut 1979 da hun utga albumet Mingus; en hyllest til jazzbautaen Charles Mingus. Med seg i studio hadde hun kompetente jazzinstrumentalister som Wayne Shorter og Herbie Hancock.

Etter dette konsentrerte hun seg mer om sine evner som maler og fotograf. Musikkutgivelsene ble sjeldnere, men de gangene hun har utgitt album har hun i større grad vendt tilbake til røttene. Med sitt siste album har hun valgt å vende tilbake til tidligere arbeider. Hun har valgt å spille inn 22 av sine gamle komposisjoner. Samtidig har hun uttalt at dette blir hennes aller siste album. Hun har nemlig sett seg lei på musikkindustrien. (Kanskje hun selger for dårlig til at det verdt å holde på lenger, er en tanke som slår oss andre.)

Tittelen Travelogue spiller på reisen gjennom hennes musikalske katalog. Den er ingen "greatest hits" samling i tradisjonell forstand. Hun har valgt de låtene hun har mest sansen for og omarrangert disse. I stedet for tradisjonelt folkrock komp har hun valgt å benytte seg av et tilnærmet symfoniorkester med 70 musikere og 20 manns stort kor.

Å gjøre nye innspillinger av gamle og kjente låter kan være en måte å gi låtene nytt liv. Det må ha vært vanskelig å finne en ny vri på hvordan låtene skulle arrangeres. Slik sett er symfoniorkestervarianten en litt traust, uinteressant og feig måte å gjøre det på. I stedet for å omarrangere og virkelig gjøre noe nytt med disse låtene har Mitchell stort sett bare spilt inn låtene med nytt komp. Og jeg vil hevde at samtlige låter har tapt på dette. Enkelte låter har et tidvis bra trøkk godt hjulpet av blåserrekka, men det er ikke god nok grunn til å gi ut dette.

Sangene har mistet sin tiltrekningskraft fordi de er pakket inn i stryker-og korarrangementer som er så svulstige og intetsigende at det nesten er umulig å skille sporene fra hverandre. Det hjelper lite at Joni Mitchell synger bra, selv om alderen og sigarettrøyking har begynt å sette sine spor. Arrangementene er bygget opp rundt hennes stemme. Trist da at orkesteret ikke har særlig interesse for hva det driver med. Om det er Vince Mendoza som har hatt for stor innflytelse som orkesterleder blir kun en spekulasjon, men seigere orkester er det sjelden man lytter til. Alt går inn i en vond sirkel av depraverende orkestrering og svulstig "vellyd". Det gjør lytteren irritert, i stedet for å havne inn soma-rusen orkesteret og arrangementene legger opp.

Musikerne er selvfølgelig dyktige, men lydbildet blir for pompøst til at det passer disse låtene som i utgangspunktet er skrevet for et ensemble bestående av toppen seks-syv musikere. Orkesteret lyder lite fokusert og spiller tilsynelatende kun på rutinen. Undertegnede finner det pussig at et orkesters potensial ikke er brukt i større grad.

Så kan man da også bare skru av, og det gjør man også.

Denne doble CDen er også utstyrt som en såkalt enhanced cd. Etter å ha brukt tre kvarter på å laste ned softwaren man trenger for å se på tillegget oppdager man det ikke er noe nytt i forhold til det som følger boksen og heftet. Ok, vi får en visuell gjennomkjøring der vi kan se et tyvetalls malerier av Mitchell. Ingen ideell måte å se malerier på. Dessuten er det temmelige ordinære oljemalerier med et symboltungt innhold av den overtydelige sorten. I tillegg kan du lese sangtekstene på dataskjerm i stedet for i heftet som følger med. Ikke nok med det, man kan sette seg inn i produksjonsopplysningene på dataskjerm i stedet for å sjekke ut cd-coveret. Dette er virkelig keiserens nye klær på coverfronten. Umiddelbart ser det skikkelig classy ut med både hylster, selvstendig teksthefte og platene plassert i et lekkert etui. Her blir hennes fotografier og malerier er presentert. Alt på glanset papir og i gilde farver. Det hjelper ikke når innholdet er så svakt som her.

Når man ser tilbake på Joni Mitchells over 30 år lange karriere, som har inneholdt veldig mye bra musikk er det synd at dette skal bli hennes svanesang. Travelogue er på alle måter er et gjennomført egoprodukt, kun av interesse for hennes nærmeste krets og Mitchell-samlere.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.