cover

Yeah So

Slow Club

CD (2009) - Moshi Moshi / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Twee-pop / Folkpop / Indiepop / Indierock

Spor:
When I Go
Giving Up on Love
I Was Unconscious, It Was a Dream
It Doesn't Have to be Beautiful, Unless It's Beautiful
There is No Good Way to Say I'm Leaving You
Trophy Room
Because We're Dead
Dance 'Till the Morning Light
Sorry About the Doom
Come On Youth
Apples and Pairs
Our Most Brilliant Friends

Referanser:
The White Stripes
Mates of State
The Moldy Peaches
The Kills
Arcade Fire

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Tomannsklubb

En lovende start for Sheffield-duoen som antagelig har mer på lager enn det de serverer på denne debuten.

Slow Club er et av de bandene som får musikkskribenter til å stille seg irrelevante spørsmål. "Hvor gamle er de? Hvilken kunstskole gikk de på? Er de kjærester? Er han fyren i slekt med Adrien Brody?"

Dette er selvfølgelig ikke rettferdig, men det er noe med at fokuset ofte kan bevege seg bort fra musikken og nærmere personene jo færre medlemmer det er i et band. Intervjuer man et band, spør man om hvordan låtene blir til og hvordan de jobber i studio. Intervjuer man en singer/songwriter spør man om de trenger å ha vondt i sjela for å skrive, og kanskje til og med om de har "noen i kikkerten" for øyeblikket. Hvis et band kun består av en pen ung gutt og en pen ung jente har man det gående, noe The White Stripes visste å kose seg med da spekulasjonene om hvorvidt de var søsken eller gift svirret som verst.

Men da The Independent i fjor skrev "Could they be the UKs answer to The White Stripes?", var det nok ikke bare på grunn av dette. For på et eller annet tidspunkt kommer man seg jo forbi personer og image og frem til musikken, i alle fall hvis den er bra nok. Og Slow Club med sin energiske basstromme-drevne folk-pop har flere paralleller til The White Stripes enn på bemanningsfronten. Slow Clubs fengende, rastløse melodier fremført med kun trommer og gitar, sunget av en mannlig vokalist som innimellom får selskap av sin kvinnelige makker, kan ofte minne om et tidlig og mye snillere The White Stripes. Et White Stripes med betydelig mindre fuzzgitar og betydelig større forkjærlighet for bittersøte melodier.

Slow Club er også et av de bandene man kan referere til for de som lurer på hva uttrykket twee egentlig betyr. For man kan nok anklage Slow Club for å tidvis være litt harde på sukkerdrysseren, uten å komme inn i klammeri med alt for mange. Og når Rebecka Waylor i tillegg er kjent for å spille på "rare og uventede" instrumenter som glass og en trestol når de spiller live, og de synger linjer som "We are a pair of apples" i harmoni er på en måte uttrykket definert.

Låtene på Slow Clubs debutalbum er ganske varierte, og det er flere fine øyeblikk å trekke frem her. Giving Up on Love, It Doesn't Have to Be Beautiful, Unless It's Beautiful og Trophy Room er alle låter hvor man er raskt ute med å trampe takten. Den nedstrippede Sorry About the Doom er både sår og vakker. Og at de på den siste, ti minutter lange Our Most Brilliant Friends klarer å høres ut som Arcade Fire, er ikke bare imponerende men også ganske så fint.

Alt i alt er dette en lovende debut fra en duo som absolutt har noen bra låter, og som antagelig har bedre ting på lager. Hvis man skal trekke frem et problem, må det være at de med dette albumet - uten de helt store høydepunktene - står i fare for å falle under sin egen tittel: Yeah, So?

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Filter - The Amalgamut

(Reprise)

Velprodusert og polert amerikansk klisjerock som fungerer mye bedre enn klisjeene den er bygget på.

Flere:

A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky
Old Man Gloom - Christmas