cover

The Circus

Take That

CD (2008) - Polydor / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Britpop / Boyband / Voksenpop / Teen pop

Spor:
The Garden
Greatest Day
Hello
Said It All
Julie
The Circus
How Did It Come to This
Up All Night
What Is Love
You
Hold Up a Light
Here
She Said

Referanser:
Robbie Williams

Vis flere data

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Strålende comeback

Take That står frem som en av de beste i sin genre akkurat nå.

At det finnes et kommersielt liv i et stadig synkende platemarked – selv for et "avdanket" boyband – er oppstandelsen av Take That i seg selv et godt bevis på.

Da gruppen ga seg på nyåret i 1996 (etter å ha mistet Robbie Williams som medlem sommeren før), var de superstjerner ikke sett siden The Beatles sin tid, rapporterte britiske medier. I 2005 kom en ny samleplate, deretter en dokumentar, og i 2006 annonserte de sin første turné. Samme år ga de også ut sin første studioplate på ti år, Beautiful World. Platen solgte nærmere tre millioner eksemplarer, og sangene var skrevet av alle de fire bandmedlemmene.

1. desember 2008 ble oppfølgeren The Circus utgitt. Igjen meldes det om salg i millionklassen og nr. 1-plasseringer i Storbritannia. Og som det ikke er nok, er visstnok "erkefiendene" Gary Barlow og Robbie Williams venner igjen – og sistnevnte har markert sin støtte med en Take That-tatovering.

Jeg gledet meg til denne platen, ikke minst fordi jeg var umåtelig imponert over comeback-albumet. Igjen har Take That samarbeidet med produsent John Shanks. Det virker som en perfekt match. Amerikaneren Shanks har med sin rock-bakgrunn den rette "touch" til å gi de lune melodiene en viss "punch" og "sting", men uten at det blir for "rocka". Dette er og blir "adult contemporary rock" (AOR) eller voksenpop på godt norsk.

Take Thats nyfunne suksess viser at i en gruppe er alltid summen av gruppemedlemmenes bidrag viktigere enn hvert enkelt medlem. Selv om det utvilsomt er Gary Barlow og Marc Owen (i den rekkefølgen) som er de "viktigste medlemmene" mht. låtskriverevner og vokalkapasitet, får også Howard Donald og Jason Orange sin rettmessige plass både med vokalbidrag og som låtskrivere. I tillegg er noen av sangene på den nye platen delskrevet av ulike samarbeidspartnere.

Take That anno 2005–2009 er på alle vis et mye, mye bedre band enn da de holdt det gående i 1991–1996. Og et mer ekte band; selv om også første versjon av bandet hadde mye av låtmaterialet til Gary Barlow, var det lett å se at den gangen var de et skreddersydd konsept for å appellere til flest mulig tenåringsjenter. Først mot slutten, med hitsingelen Back for Good, så man antydningene til den storheten i låtskrivningen som vi nå ser i full blomst.

For å gå nærmere inn på albumet The Circus og de 13 sangene (inkl. en "skjult" bonussang, She Said), så starter det mykt med småepiske The Garden, hvor hver av bandmedlemmene får sine sanglinjer, mens Gary Barlow synger refrenget. Godt oppbacket av strykeorkester og bandbesetning, får denne sangen virkelig dratt oss inn i Take That-atmosfæren. Nydelig.

Andre sang er førstesingelen Greatest Day, som jeg initielt var – og fortsatt er – noe skuffet over. Den er fengende, som de fleste av gruppens sanger, men gaper muligens over for mye rent arrangementsmessig, og er noe repetetiv over det som er et for svakt refreng.

Hello er første "solosang" fra Marc Owen, og er akkurat som Shine fra forrige album, tydelig inspirert av 60- og 70-tallsharmoniene Owen er så glad i. ELO (brorparten av sangen) og Brian Wilson (mellomspillet) er en tydelig inspirasjonskilde her. En fin pastisj, bevares, men rent tekstmessig er den temmelig laber og jobber mot sangens glade budskap.

Said It All er albumets første rene ballade, og det kommer ikke som noen overraskelse på meg at ballademesteren Gary Barlow synger denne, med Marc Owen som innskyter mot slutten. En vidunderlig melankolsk melodisk struktur, med de øvrige bandmedlemmene pent plassert på harmoniene i refrenget.

Julie har Marc Owen som ledevokalist, og her viser han igjen sin snert for effektive "sha-la-la-la-la-la"-refrenger. The Circus starter med litt forvridd pianolyd og en neddempet vokal (Gary Barlow) og fortsetter i samme leie, selv om vi også her får et strykerarrangement som "bonus". Definitivt platens første "stoppsang", hvor man får litt pustepause.

Opp og stå igjen med How Did It Come to This, hvor Jason Orange får synge ledevokalen. Nok en spretten, gla'låt, hvor Gary Barlows pianoakkompagnement står seg fint. Up All Night gir Owen enda en sjanse til å leke sirkusmann og igjen er det med en litt vanskelig forståelig tekst, men kanskje er det de nye groupiene han synger om. Melodisk sett er det nok en sang med klare referanser til klassisk pop.

Howard Donald får synge sangen med den forferdelige tittelen What Is Love– som jo er brukt atskillige ganger før i pophiter. Sangen er grei nok, men albumets svakeste.

You. Enkel og grei tittel – og enkelt budskap. Gary Barlowske pianoakkorder og lengtende gitartoner, før refrenget – så enkelt, så riktig – slår fast "it's you, yeah it's you". Popmusikk i høyklasse.

Hold Up a Light er en høyoktan poprakett anført av Mark Owen. Meget flott sang. Kunne godt vært sistesangen, men den æren går til den mer stillferdige Here. Denne sangen passer Howard Donald mye bedre og får absolutt godkjent i vokalprestasjon.

Det "skjulte" bonussporet She Said kommer ca. ett minutt etter Here og innledes med latter, tull og tøys. Det er en morsom liten sak, utvilsomt, men hører mer hjemme som singelbonusspor enn på selve albumet.

Nuvel! Dette er britisk popmusikk, tidvis tidløs, men med klare referanser til tider hvor melodiene hadde et snev av storhet oftere enn i vår samtid. Helprofesjonelt fremført. Innen sin sjanger er det svært få som gjør Take That rangen stridig som de beste akkurat nå.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Trygve Seim - Sangam

(ECM)

Jorda sett fra 10 til 1000 meters høyde. Man trenger ikke å bryte gjennom atmosfæren for å bli vektløs.

Flere:

Shining - Blackjazz
Aphex Twin - drukqs