King of Jeans

Pissed Jeans

CD (2009) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

No to everything

Seig, punchy støyrock med opplagt historisk bevissthet.

Av Thor-Eirik Johnsen

28.08.2009

Alt avhenger av hva du synes om Matt Korvette. Vokalisten i Pissed Jeans spiller rollen sin perfekt - den gjennomfrustrerte, småbybosatte mannen som ikke lenger kan regnes som ung og lovende og som spyr ut eder og galle mot alt og alle han ikke liker, det vil si det det meste og de fleste. Det forrige albumet, Hope for Men, åpnet med at Korvette konstaterte at han ikke er en "people person", denne gangen messer han "no to everything" for liksom helt fra starten å legge lista.

Han er en Larry David uten humoren, et frådende oppkok av frustrert misantropi og generell pessimisme. Og akkurat som hos David i Curb Your Enthusiasm spiller han en karrikert og overdrevet versjon av seg selv. For det er en rolle, en persona, det er den eneste mulige forklaringen på alt dette spissformulerte ubehaget.

Like stilsikker som Korvettes persona er det musikalske uttryket til Pissed Jeans. Seig, punchy støyrock med opplagt historisk bevissthet. Referansepunktene er åpenbare i den amerikanske undergrunnsrockens histore de siste 30 årene - den seige versjonen av Black Flag, Bleach av Nirvana, og for å få unna det mest åpanbare, The Jesus Lizard. De befinner seg i det samme Amphetamine Reptile-befengte landskapet som Ranheim og Årabrot har rotet rundt i her hjemme i Norge de siste årene.

Treig, kantete, alltid overstyrt, stygt og fælt, med Korvettes alltid klagende og remjende vræl langt fremme i lydbildet. Piggtrådmusikk! Man skal ta godt i for å kunne kalle det melodiøst, men Pissed Jeans har faktisk strammet inn uttrykket noe siden sist runde, og blitt kvitt de mest monotont støyende partiene.Tilbake står vi med en plate med mye god rock, og desto mindre roll.

Men Matt Korvette, altså. Enten liker man denne typen ekstremsutring, eller så gjør man det ikke. Jeg har skjønt at det finnes folk som ikke liker Larry David heller, uforståelig nok. Jeg har sympati for prosjektet til Korvette og Pissed Jeans, og når han i avslutningslåta Goodbye (Hair) synger om sitt eget hårtap blir jeg nesten litt rørt. Der er noe humant og fint over måten han tilslutt vender det kritiske blikket mot seg selv.

"I still can't believe this is happening. I'm not fifty years old. I consider myself a young adult and want others to see me that way."

Groovissimo

Foster The People - Torches

Torches kommer til å gjøre at vi alle hopper rundt som noen skrullete idioter hele sommeren totusenogelleve.

Flere: