Genre:
Rock
Stiler:
Post-hardcore / Støyrock / Hardcore
Spor:
False Jesii Part 2
Half Idiot
Dream Smotherer
Pleasure Race
She is Science Fiction
Request for Masseuse
Human Upskirt
Lip Ring
Spent
R-Rated Movie
Dominate Yourself
Goodbye (Hair)
Referanser:
Black Flag
Big Black
Flipper
Shellac
Jesus Lizard
Nirvana
Årabrot
Ranheim
Se også:
Hope For Men - Pissed Jeans (2007)
No to everything
Seig, punchy støyrock med opplagt historisk bevissthet.
Del på Facebook28.08.2009
Alt avhenger av hva du synes om Matt Korvette. Vokalisten i Pissed Jeans spiller rollen sin perfekt - den gjennomfrustrerte, småbybosatte mannen som ikke lenger kan regnes som ung og lovende og som spyr ut eder og galle mot alt og alle han ikke liker, det vil si det det meste og de fleste. Det forrige albumet, Hope for Men, åpnet med at Korvette konstaterte at han ikke er en "people person", denne gangen messer han "no to everything" for liksom helt fra starten å legge lista.
Han er en Larry David uten humoren, et frådende oppkok av frustrert misantropi og generell pessimisme. Og akkurat som hos David i Curb Your Enthusiasm spiller han en karrikert og overdrevet versjon av seg selv. For det er en rolle, en persona, det er den eneste mulige forklaringen på alt dette spissformulerte ubehaget.
Like stilsikker som Korvettes persona er det musikalske uttryket til Pissed Jeans. Seig, punchy støyrock med opplagt historisk bevissthet. Referansepunktene er åpenbare i den amerikanske undergrunnsrockens histore de siste 30 årene - den seige versjonen av Black Flag, Bleach av Nirvana, og for å få unna det mest åpanbare, The Jesus Lizard. De befinner seg i det samme Amphetamine Reptile-befengte landskapet som Ranheim og Årabrot har rotet rundt i her hjemme i Norge de siste årene.
Treig, kantete, alltid overstyrt, stygt og fælt, med Korvettes alltid klagende og remjende vræl langt fremme i lydbildet. Piggtrådmusikk! Man skal ta godt i for å kunne kalle det melodiøst, men Pissed Jeans har faktisk strammet inn uttrykket noe siden sist runde, og blitt kvitt de mest monotont støyende partiene.Tilbake står vi med en plate med mye god rock, og desto mindre roll.
Men Matt Korvette, altså. Enten liker man denne typen ekstremsutring, eller så gjør man det ikke. Jeg har skjønt at det finnes folk som ikke liker Larry David heller, uforståelig nok. Jeg har sympati for prosjektet til Korvette og Pissed Jeans, og når han i avslutningslåta Goodbye (Hair) synger om sitt eget hårtap blir jeg nesten litt rørt. Der er noe humant og fint over måten han tilslutt vender det kritiske blikket mot seg selv.
"I still can't believe this is happening. I'm not fifty years old. I consider myself a young adult and want others to see me that way."
Artikler, nyheter
80-tallets kulturelle polpotisme: Minner fra et innblikk i keiserens nye garderobe
- Det var en vidunderlig tid for eklektiske og komplementære platesamlere som dreit i trender og musikkpolitiske tvangstrøyer, men for bløffmakerne og posørene i post-punken må det ha vært en rigid og tøff tid.
Drag Queens, Rent Boys, Rock Stars and Punks
Det engelske kunstkonseptet Inside kommer til Oslo med fotoutstilling fra punkens glansdager, åpning på Galleri TM 51 fredag.
Vinnere: Working Class Hero
Vi har trukket ut to vinnere av festivalpass til Working Class Hero-festivalen i Drammen.
Groovissimo
Jack White - Blunderbuss
(XL)
Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.
Tidligere:
Sharon Van Etten - Tramp