The Guardian's Office

The Guardian's Office

CD (2002) - Cyclops / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Loser in the sunset

The Guardian's Office har utgitt norsk prog-rock på engelske Cyclops records!

Av Dag Erik Asbjørnsen

Del på Facebook24.02.2003

Norsk prog-rock har det vært relativt stille om de siste årene, særlig etter at plateselskapet Colours la ned driften. Band som Thule, Smell of Incense og Tangle Edge har siden slitt med å få utgitt platene sine av utenlandske selskaper, som på sin side sliter med økonomien og holder dugnad for å få økonomien til å gå rundt. En trofast menighet av prog-tilhengere over hele verden (særlig Japan og Sør-Korea) bidrar til dugnaden ved å kjøpe det meste som utkommer innen denne sjangren (og heller lite annet).

The Guardian's Office er ikke nybegynnere. Veteran Pål Søvik har spilt i både Folque, Villblomst og Fruitcake (og i en hel rekke andre band som er mindre relevante i denne sammenheng), mens de to andre beskjeggede karene i The Guardian's Office tidligere har spilt i Dionysos. Kvartetten har fått ut sin selvtitulerte utgivelse på engelske Cyclops records, en spesialist i prog/symfo-rock som forøvrig allerede har Bjørn Lynne og flere andre norske/svenske navn i stallen.

Hvordan står det så til på The Guardian's Office? Her kryr det i hvert fall av støvete og umiddelbart irriterende synth-piruetter à la Final Countdown! Vi teller ned fra åtte til en, fyrer av og går deretter rett i bakken. Hit the Ground starter plata på en for meg verst tenkelig måte med vulgære og pompøse heavyrock riff som har vært i fritt omløp i rundt 35 år. Vokalisten minner litt om en mellomting mellom Peter Hammill og Arthur Brown med en tendens til å gå opp i falsett.

Dark Girl markerer en betraktlig forbedring med rolig dramatikk hentet ut av glorete konseptalbum signert Van Der Graaf Generator, Genesis og David Bowie. Play of Your Life returnerer dessverre til gamle synder og avslører den mangelen på spennvidde som The Guardian's Office lider under. Det går i de samme riffene, de samme vendingene, de samme trommefyllene og de samme melodiene, det er bare tallene på CD-spilleren som veksler. Det er helt greit å resirkulere, noe alle musikksjangre har gjort til alle tider. Problemet oppstår når nesten alle spor ligger i det samme toneleiet og gjentar seg selv i for stor grad. På tide å gi litt ros også: The Room Below markerer et høydepunkt med den mest oppfinnsomme resirkuleringen av lydeffekter à la Pink Floyd fra 70-tallet - på denne plata, vel og merke!

En ting som er sikkert er at dette er retro-orientert rock som blåser i hva som står på dagsordenen i 2003. Jeg kan ha sans for det perspektivet, særlig hvis musikken som skapes er i stand til å utfordre sine referanser. Denne plata er desverre aldri i nærheten av det. Det spilles snilt og pent og etter læreboka fra 1974, men det mangler spontanitet, oppfinnsomhet og ikke minst humor. Rart at så mange av de som opererer innen for neo-prog segmentet er så forbanna selvhøytidelige (hybris betyr som kjent overmot).
Her følger et tekstutdrag fra The Room Below:

"As the smoke clears from the room below,
the picture now emerges with a glow, listen now
those who left the boat now forever gone,
will they ever know I was the one,
who took the blame, who stood there filled with shame,
I am the one, the lonely one"

Jeg pleier ikke å henge meg så mye opp i engelske tekster skrevet av folk med et annet morsmål, men siden de er trykket i bookleten så ber de om å bli lest - og da bør tekstene også kunne tåle dagslys.

Min konklusjon er at Guardian's Office ikke lager prog, ikke neo-prog, men derimot AOR (adult-oriented rock eller soft heavy rock). Enkle rockeriff i symfonisk innpakning. Menigheten vil sikkert være mer enn fornøyde med denne plata, men det ser dårlig ut for nyrekrutteringen. Det er veldig leit for meg å skrive dette da jeg er å finne blant tilhengerne av den progressive rocken. Svenske band som Änglagård og Landberk klarte å gjenreise tilliten til progressiv rock ved å både være i stand til å skape og å gjenskape. Mye vann har rent i havet siden da. Arenaen for progressiv rock har flyttet seg langt unna der den var på 70-tallet. Merkelappen kler i dag bedre den mer utfordrende musikken innenfor post-rock og electronica, gjerne fusjonert med hverandre eller atter andre stilarter.

Liker du klassisk 70-talls prog-rock er det mange ukjente artister fra den gangen som fortjener gjenoppdagelse og revisjon. The Guardian's Office er kun for de spesielt interesserte.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: