Chelsea Walls - original music by Jeff Tweedy

Diverse artister & Jeff Tweedy

CD (2002) - Rykodisc / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tweedy med følge booker inn på Chelsea Hotel

Jeff Tweedy og Glenn Kotche gir stemningsfullt liv til Ethan Hawkes Chelsea Walls.

Av Bjørn Hammershaug

Del på Facebook29.08.2002

En dag på legendariske Chelsea Hotel i New York danner bakgrunnen for Ethan Hawkes regidebut, Chelsea Walls (2001). Et stjernegalleri av skuespillere og et spennende utgangspunkt forhindret ikke en noe skuffende mottagelse. Musikken som følger med er også noe ujevn, tidvis ypperlig, men sterk nok til å stå på egne ben.

Chelsea Walls er i første rekke et produkt av Jeff Tweedy, men for de som kjenner ham best fra Wilco og Uncle Tupelo vil mye av dette materialet nok komme noe overraskende. På dette prosjektet har han lukket seg inne med Glenn Kotche (Wilco, The Lofty Pillars, Boxhead Ensemble) og sammen produserer de meget minimalistiske og stemningsskapende toner. Det dreier seg om instrumentale lydkulisser som tydelig er beregnet for lerretet, og som man fint kan danne seg egne bilder av. Tweedy plukker monotont og følsomt på sin akustiske gitar, sammen med Kotches dvelende rytmer, kun akkompagnert av enkelte pianotoner og lekkert munn- og klokkespill.

Selv om disse kuttene ikke kan sammenlignes med Wilcos ordinære plater, har Tweedy langt på vei lykkes i å søke seg frem til meget vakker musikk på sin solodebut, der det er veldig nærliggende å trekke inn erfaringen både han og Kotche har fra det eksperimentelle kunstnerkollektivet Boxhead Ensemble. Selv om de ikke helt klarer å gjenskape deres atmosfæriske oppdagelsesferder (Two Brothers, 2001 anbefales - sterkt!) er dette en mer naturlig link enn Wilco. Det gjelder særlig en dronelåt som The Wallman, der man nesten kan føle Fred Lonberg-Holm, David Grubbs og de andre nikke anerkjennende til de to cowboyene som sitter på hotellrommet og improviserer seg frem. Hør også på Opening Titles med sine skjærende gitarinnspill, som kan minne om Boxhead Ensembles filmmusikk fra isødet i Dutch Harbour. John Fahey er en utbrukt referanse, men han bør trekkes inn her også, da særlig med tanke på fingerplukkingen på Hello, Are You There? og den lange, oppslukende Finale.

I tillegg til instrumentalsporene kommer det også andre gjester innom hotellet. Mest velkommen av alle er Jimmy Scott, den gamle mannen med kvinnestemmen som også David Lynch har benyttet (Fire Walk With Me). Hans inderlige og jazza liveversjon av John Lennons Jealous Guy må være en av Scotts aller flotteste innspillinger, og sjelden har denne visen fått så gåsehudaktig behandling. Fra Mermaid Avenue-opptakene med Billy Bragg og Wilco har de tatt med refuserte When the Roses Bloom Again, som er nok en perle fra Guthries kiste, helt på høyde med de utgitte sporene. Wilco selv deltar med den uutgitte balladen Promising. Den viser bandet slik de var tidligere i karrieren, med sitt mer upretensiøse ytre enn det de senere har utviklet. Skuespilleren Robert Sean Leonard får også synge på et par spor, og det gjør han på streit maner. De to akustiske cowboyvisene The Lonely 1 og Softly and Tenderly Jesus is Calling høres mest av alt ut som noe Jeff Tweedy selv ville gjort for noen år tilbake. Han kan også sammenlignes litt med medskuespiller Kris Kristoffersen, og de kunne gjerne lurt ham med på platen også!

Chelsea Walls bindes sammen av Jeff Tweedy, og selv om hans ambiente folkemusikk blir noe vel improv-søkende til tider, viser de en artist som har utviklet seg kraftig i løpet av få år, og som ikke lenger holdes av noen musikalske tvangstrøyer. De andre artistene finner sin naturlige plass, og bidrar til luft mellom de instrumentale sporene. Dette har blitt en innsovningsplate og søndagsmorgenplate, men den inneholder nok variasjon og gode spor til å holde oss våkne nok til å sette den på igjen.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: