cover

Hourglass

Fenomenon

CD (2004) - Beatservice / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Elektropop / Chillout

Spor:
Lucy Said
Space Continuum
Time
Day Time TV
Hypersleep
Trouble Takes Flight
Everybody Wants To Rule The World
Restless
Just Pretend
Sleepy Meadows Of Buxton

Referanser:
Röyksopp
ABC
Tears For Fears
Erlend Øye
Scritti Politti
Athome Project
Rune Lindbæk
Flunk

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Wood Beez

En hyggelig overraskelse fra Stavanger med tentakler som griper begjærlig etter musikk fra nær fortid, og som stjeler ubeskjemmet fra sine samtidige.

Det er noe på gang vest i landet. Det formelig kryr av elektronikautgivelser der hvor oljen renner som utslagsvann i gatene. Sist ut denne våren er Stavanger-duoen Fenomenon, som nå er å finne på hjemlige Beatservice etter å ha gitt ut et par EPer på London-selskapet Nuphonic. Deres første langspiller, Hourglass, har fått selskap av singelutgivelsene Lucy Said og Time, som begge skaper en viss forventning til hovedproduktet.

Hourglass starter veldig bra med Lucy Said og en lyddrakt som sporenstreks bringer minner om 80-tallets glatte popproduksjoner. Vokalen til Kjetil Ingebretsen ligger meget tett opptil den distingverte Martin Fry fra 80-tallskjempene ABC. Sammenlikninger til tidlig Scritti Politti og deres vokalist Green Gartside er heller ikke ueffent når effektene dreier vokalen i lysere toneleier. Selv om dette er kjent farvann fungerer det meget godt når det syntetiske lydbildet bygger oppunder vokalen som svever lett gjennom rytmene. Dette burde bli en sommervarm landeplage som til og med kan være spiselig for Kanal 24.

Albumet fortsetter med chillout på Space Continuum. Etter at nesten alle norske elektronikautgivelser siden 2001 har blitt sammenliknet med Röyksopp, kan koblingen til tromsøværingene endelig rettferdiggjøres på dette sporet. Blippene som dukker opp etter 1:19 ut i dette sporet er ikke akkurat et steinkast unna Eple, og de øvrige elementene som utgjør låta er konstruert over samme lest som mye av materialet på Melody A.M. Singelutgivelsen Time følger deretter, og tempoet skrus opp ett hakk. Det er sporene med vokal som fungerer best, synes jeg, selv om ikke Ingebretsen har et spesielt særegent uttrykk. På Time minner vokalen om den Erlend Øye har levert på egne og andres låter. Det hindrer derimot ikke at dette er et høydepunkt på albumet.

Det tilbakelente uttrykket er tilbake midtveis på albumet i form av den utstrakte Hypersleep. Mange av elementene fra den innledende Space Continuum resirkuleres. Særlig de samplede strykerne gjør at lydbildet ikke akkurat føles dagsferskt, men interessen vekkes lenger ut i låta hvor et mer eksperimentelt brudd gir et innslag av dynamikk. Trouble Takes Flight introduserer et hardere uttrykk av mer abstrakt grad med iherdig sequencerskruing. Det har vært knyttet en viss forventning til dette sporet siden Thomas Dybdahl gjester på vokal. Dessverre fungerer ikke Dybdahls vokal like godt i et elektronisk lydbilde som den gjør når han har selskap av tradisjonell instrumentering. Resultatet fremstår som uforløst og skuffende.

Popestetikken er tilbake på Tears For Fears-låta Everybody Wants To Rule The World. Her kommer Ingebretsen til sin rett med en lett produksjon i ryggen som legger seg meget nært opptil originalen fra 1985. Det er kanskje skuffende at gutta ikke greier å bringe med seg noe mer særegent til en coverversjon, men låta i seg selv har så mange kvaliteter at jeg lar tvilen komme Fenomenon til gode denne gangen. Et mer oppdatert lydbilde dukker opp på Restless, med tøffere rytmer og en estetikk som nærmer seg en lightversjon av 2-Step. Med noen runder i remiksmaskinen kan nok dette være en låt som kan fylle dansegulv fremover. Nok et høydepunkt.

Tempoet opprettholdes på Just Pretend med tidsriktige C64-referanser. Låta reddes av et herlig refreng som rykker godt i discokjertelen og som burde fanges opp av diskotek-tsarer over det ganske land. Den avsluttende rytmen kan bare gå og gå uten at jeg blir lei. Lei blir jeg derimot av den avsluttende (og normativt nedtonede) Sleepy Meadows Of Buxton. Det er uforståelig for meg hvorfor et album som har bygget opp et hyggelig driv mot slutten av ferden skal ende det hele med total tristesse i form av Reodor Felgen-munnspill, sliten gitar og trøtt pianoklimpring. En unødvendig slakk slutt på en oppløftende avslutning.

Når Hourglass skal oppsummeres sitter jeg igjen med en oppfatning at Stavanger-duoen har levert et av de beste albumene i skogen av elektroniske nykommere. Sammenliknet med Ugress, Elektrofant og Ralph Myerz har Fenomenon levert det beste debutalbumet. Likevel har ikke gutta funnet sin egenart ennå, og lener seg for tungt til de mange referansene i fortid og samtid. Derfor blir karakteren en streng, men rettferdig firer.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999

(Plastic Strip)

Hvor fri kan man være? Svein Finnerud er evig bundet til Club 7-stadiet i norsk jazzhistorie.

Flere:

My Dying Bride - Songs of Darkness, Words of Light
Pow Pow - Last Days On Earth