Orange County

Diverse artister

CD (2001) - Columbia / Sony/BMG

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

B-vare samler fra B-film.

Hva med et soundtrack til nok en amerikansk campus-film? Ikke det?

Av Pål M

Del på Facebook19.04.2002

Orange County virker å være nok en film om unge amerikanere på college eller high school. De forelsker seg, søker seg til universiteter, drikker øl og dummer seg ut. Hvis min magefølelse og mitt fordomsregister stemmer, er dette atter en film i denne sjangeren à la American Pie, Dude Where's My Car og så videre. Akk, om man en gang hadde klart å finne en ny vri på tenåringskomedier, for her er idetørken usedvanlig tydelig. Er vi riktig heldige, kommer denne filmen rett på video, slik at man slipper å bomme og velge feil når filmen blir satt opp.

Men her er det heldigvis musikken som skal omtales, ikke filmen. Eller, heldigvis blir ikke helt riktig å si. For på samme måte som at Orange County sannsynligvis er atter en dvask happy-ending komedie, er musikken til filmen bygd opp med samme forutsigbarhet. Her finner man i stor grad det kidsen er opptatt av for tiden, nu-metall og metall-rap i skjønn forening med fengende poprock. Alt med en lettfordøyelig glans over seg, og der en kan se for seg musikken bli brukt i scener som "filmens helt springer over campusområdet med filmens skurker etter seg" eller "filmens helt kysser sin kommende kjæreste for første gang". Her finner du The Offspring med nok en gnagende rockelåt, her er den allerede utslitte landeplagen Butterfly med Crazy Town, og et mindre trivelig gjenhør med det usedvanlig harry rockebandet Lit.

Noen positive bidrag er det dog å spore. Phantom Planet leverer singelen California, som er en klingende poprocklåt i genren "underholdende, men lettfordøyd". California er tatt fra deres nye album The Guest, en utgivelse som fortjener hederlig omtale. Foo Fighters bidrar med The One, som slett ikke er så verst. Islandske Quarashi er også et mer uvanlig innslag, med en metall-rap som avviker litt fra nåtidens standard. De er langt unna kvalitetsstempelet til for eksempel Brassy, men så fryktelig galt blir det egentlig ikke. Brian Wilson bidrar med et par klisne popballader, som skårer på nostalgipoeng men ikke på fremførelse.

Femten låter, der kun tre gav meg lyst på gjenhør med plata. Ingen stor opplevelse, noe jeg heller ikke tror filmen vil by på. Slike utgivelser gir filmmusikk et unødig dårlig rykte, da mange slike samlere både kan være en direkte musikalsk glede, samt en anledning til å oppdage nye artister eller band.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: