Profane

Couch

CD (2001) - Kitty-Yo / Matador / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tysk presisjon

Instrumental post-rock, som sammen med To Rococo Rot og Mouse on Mars gjør tysk rockscene interessant.

Av Kåre Jensen

29.05.2001

München-gruppa Coach har holdt på siden 1993, og på "Profane", deres fjerde plate, fortsetter de å perfeksjonere sin eksperimentelle instrumentalrock.

Musikken har klare referanser til post-rock scenen som har sprunget fram i Chicago. Couch henter inspirasjon fra mange av de samme bandene som har påvirket denne scenen, slik som legendariske Slint og tyske krautrock-band som Can og Neu!. Mye av fokuset i Couch' musikk ligger i rytmeseksjonen; trommer og bass danner en repeterende rytme som det forsiktig bygges en melodi rundt ved hjelp av gitar og keyboard. Det repeterende og
minimalistiske uttrykket får Couch nesten til å høres ut som et elektronisk band, rent bortsett fra at det knapt finnes noen elektroniske lyder å spore. Couch utvikler sine minimalistiske melodier kun ved hjelp av bass, trommer, gitar og keyboard.

Den nærmest kliniske presisjonen har ført til at enkelte har festet den litt nedsettende merkelappen "math rock" til Couch' musikk, men det yter ikke bandet rettferdighet. Dette begrepet innebærer at musikken er kald, maskinell og utført med matematisk presisjon. Selv om dette er sant for enkelte av låtene på "Profane" (spesielt de to første låtene oser av kald modernisme), så er dette bare en del av deres musikk. Utover i plata hører man hvordan bandet hele tiden gjør små forandringer i musikken, og åpner
flere lag med melodier som kan være både varme, triste, eller som rocker.

Dynamikken i musikken kan minne om et litt høflig Mogwai. I stedet for å bygge opp musikken gjennom lange repeterende gitardroner for så å eksplodere i støy slik Mogwai gjør, eksploderer aldri Couch, men bretter plutselig mange lag av musikk ut fra en minimalistisk oppbygning. Eksempel på dette er nydelige 12 sind nur 4 (en tittel som på ingen måte bidrar til å svekke "matte-rock" stempelet), som halvveis inne i låta reduseres til kun å være hi-hat pluss forsiktig piano, før den plutselig åpner seg som en blomst og skaper et enormt driv, som kan minne litt om Tortoise på sitt mest
melodiøse.

Alt i alt er dette en fin plate, og selv om ikke alle låtene klarer å holde interessen oppe hele veien, er "Profane" vel verd å sjekke ut hvis du er interessert i eksperimentell moderne rock.

"Eksperimentell moderne rock" hørtes plutselig så sært ut - jeg må understreke at dette er melodiøst og ikke vanskelig tilgjengelig. "Profane" får en veldig sterk firer, så sterk at det nesten er en femmer, men da må de luke ut et par av de svakeste sporene til neste gang.

Groovissimo

The National - Alligator

Nok ein gong stirar National-skalden og hans menn inn i det lumske gapet på det ustabile kjønns- og sjelelivet.

Flere: