The Stix

Jaga Jazzist

CD (2002) - Smalltown Supersound / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Logo

Med The Stix leverer Jaga Jazzist et mørkere og mer eksperimenterende lydbilde enn på tidligere utgivelser.

Av Tom-Erik Lønnerød

Del på Facebook06.09.2002

Det er bare ett år siden Jaga Jazzist slapp A Livingroom Hush. I løpet av tiden umiddelbart før og etter utgivelsen har merkevaren Jaga Jazzist blitt systematisk bygget opp. Fra å være en forvokst vennegjeng fra Tønsberg med massevis av spilleglede, har Jaga Jazzist etablert seg som et viktig element i hovedstadens progressive musikkmiljø med en åpenbar agenda. Mye er nok tilfeldigheter, men i løpet av 12 måneder har det vært frenetisk aktivitet rundt merkevaren Jaga Jazzist. Nettverket har arbeidet for dem på flere kanter og assistanse har blitt hentet inn fra kredible miljøer og gitt Jaga innpass der det normalt sett er trangt om plassen. Når oppfølgeren The Stix lanseres er det i bakkant av medieoppslag om interne brudd i bandet, hvilket følges opp av solskinnshistorien om at førsteopptrykket på 6000 skiver er revet vekk og at The Stix entrer VG-lista på tredje plass.

Med A Livingroom Hush gjorde Jaga Jazzist seg fortjent til all oppmerksomhet som musikken deres genererte. Med lanseringen av The Stix er det merkevaren, altså auraen rundt utgivelsen, som får mest oppmerksomhet. Det snakkes veldig lite om musikalske stilendringer og det alvorstunge uttrykket som preger store deler av utgivelsen. Kan hende vi er blendet av spaltemetervis av ros fra musikkjennerne i The Wire, Sleazenation og NME som har tilfalt Jaga etter at Smalltown Supersound tok over ansvaret for deres internasjonale lanseringer, men det er like fullt de musikalske inntrykkene som bærer jazzistene frem og gjør dem interessante i en periode hvor unge, søkende jazzmusikere ser ut til å vokse på trær i hovedstaden.

Den mest åpenbare nyvinningen på The Stix er Martin Horntveths stadig mer fremtredende rolle i låtoppbyggingen. På spor som Toxic Dart er det Horntveths rytmeeksesser som hever uttrykket over den trøtte blåserekka. Med låttitler som Suomi Finland og I Could Have Killed Him In The Sauna er det åpenbart at Jaga-medlemmene har latt seg inspirere av finsk tungsinn og tangomelankoli. I Could Have Killed Him In The Sauna balanserer mellom finsk tristesse innledningsvis, et mellomparti som minner sterkt om Cornelius' Point Of View Point og et følelsestungt strykerparti før skruingen til Horntveth bryter gjennom. På dette enkeltstående sporet viser Jaga seg frem som uredd leverandør av eksperimentell jazz som flørter med flere sjangere samtidig. Resultatet er imponerende friskt.

Samtidig som utvalgte spor låter spenstig på The Stix, bærer albumet som helhet i mindre grad preg av spillegleden og overskuddet som dominerte A Livingroom Hush. I tillegg mangler The Stix melodiene og hookene som satt som skudd umiddelbart etter første gjennomhøring av forgjengeren. The Stix har ikke singler som Going Down eller tøffaslåter som Real Racecars Have Doors til å fronte skiva med, og flyter i større grad på musikaliteten og Martin Horntveths akrobatikk på rytmeboksen. Visst er det spor her med nok av driv, som når førstevalget Day forvandles til Another Day. Innledningsvis er også gitaren til Harald Frøland en dominerende del av lydbildet uten at man føler behov for å dra frem de helt store superlativene.

Mot slutten av albumet introduseres elementer som fullstendig tar knekken på den tidligere entusiasmen. Den deprimerende kjedelige Aerial Bright Dark Round med strykere og hele bunten er et gjesp fra ende til annen. Jeg blir ikke stort mer oppløftet av Doppelganger som svever av gårde med et drømmende uttrykk som ikke fører noen vei. Heldigvis dukker tittelsporet opp som avslutter og retter opp noe av inntrykket fra de foregående låtene. Her er Jaga Jazzist tilbake i et lettere groove med en melodilinje som ligger nærmere uttrykket som dominerte A Livingroom Hush, og som kler orkesteret best. På låta The Stix er samspillet mellom electronica og de tradisjonelle blåserne bedre enn på tidligere spor som Toxic Dart og Kitty Wú.

Jaga Jazzist følger opp A Livingroom Hush med et album som ikke holder samme gode form som forgjengeren fremviste. Likevel viser The Stix at Jaga ikke har tenkt å hvile på laurbærene og utfordrer tidvis med imponerende gehør og evne til mikse uttrykk på en smakfull måte. Svakhetene til The Stix ligger i utholdenheten; hvor A Livingroom Hush maktet hele distansen, har The Stix flere svake partier hvor tempoet og interessen dabber ettertrykkelig.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: