Piece of Paradise

Furia

CD (2006) - Labels / Virgin / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Skuffende furifonier

Furia søker et bredere, mer allmennt og polert uttrykk. Slår det heldig ut?

Av Jan Olav Glette

Del på Facebook23.12.2006

Os sine store popstoltheter Furia slapp endelig det lenge bebudede andre albumet nå i høst. Den nå Oslo-baserte kvartetten vant i sin tid Zoom og etter hvert mange norske konsertgjengeres hjerter med sin selvtitulerte debut-EP i 2002 og fullengderen ....And Then We Married the World året etter. De sjarmerte til og med Lenny Kravitz som invitere dem med som support på noen av sine konserter.

I mine ører går Furia i noe av den samme fellen som de musikalske slektningene Velvet Belly gjorde i overgangen fra første til andre skiva. De søker et bredere, mer allmennt og polert uttrykk, der det spennende i utgangspunktet var kantene og gnisningene.

Skylda for dette må kanskje gå til "stjerne-produsenten" Sylvia Massy Shivy (hun har tydeligvis giftet seg siden sist og fått et ekstra etternavn). Kanskje er det den nye norske husprodusentens forkjærlighet for massiv, tung metall som kommer til uttrykk? Jeg hadde nok heller sett for meg en John Fryer eller Steve Albini til å ta for seg og jobbe med disse låtene, eller eventuelt en produsent med sterke egne innspill (men også forståelse for den eteriske popen og indie-estetikk). I hvert fall skal det nå låte stort, mektig og velprodusert. Det er mye effekter på gitarene, men ikke en markant egen signatur. Snarere har bandet med Piece of Paradise nærmet seg likestrømspopen og med det anonymisert og tatt bort noe av sin egen betydning og egenart.

Kanskje har gitarlinjene blitt aningen tregere siden sist, dessuten er det færre flerstemte vokalharmonier. Resultatet er at mye av den suggestive kraften har blitt borte tross seigheten og tilbakeholdenheten i riffingen. Fremdeles har vokalist Stine Kobbeltvedt en besnærende vakker stemme. De melankolske bittersøte melodiene er ikke ueffne, men heller ikke riktig betagende nære. Det er både en eterisk skjønnhet og velde over Piece of Paradise, men som sagt låter det noe avfarget. Det er for øvrig gitt plass til en duett med Pål Waaktar Savoy med låten Goodbye Sweet Sorrow.

Lyrikken tar form av intime personlige bekjennelser som er gjort allmenne og skal omhandle tekstforfatter (og vokalist) Stine Kobeltvedts egne triste/dårlige erfaringer med relasjoner og kjærlighet. Tekstene åpenbarer en hardt prøvet sjel som gang etter gang søker seg tilbake til feil menn, til og med gjerne en og samme person. Han/de er notorisk utro og søker henne opp når lystene melder seg på natten, men kjølner til og blir likegyldig når morgenen og en ny dag står for døren. Hun lokker dem til seg ved å gjøre seg så flott og oppstemt og glad som hun bare kan. Men de antyder også at det lyriske jeg har lært noe av sine feil, og nå håper å ha funnet den rette, en som vil innfri hennes håp og lengsler. Med en slik nedslåtthet og tristhet i tekstene kunne vi gjerne også tenkt oss at musikken fulgte opp med samme sarte, sårhet og bitre lengsel.

Groovissimo

Erlend Ropstad - Hva om det ikke er sånn som du tror at det er

Ein sørlending finn stemma si blant ein bunke lågmælte songar om rastlause tider.

Tidligere: