cover

The Willies

Bill Frisell

CD (2002) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Bluegrass / Countrypop / Gitarjazz / Akustisk

Spor:
Sittin' On Top of the World
Cluck Old Hen
Everybody Love Everybody
I Want to Go Home
Single Girl, Married Girl
Get Along
John Hardy Was a Desperate Little Man
Sugar Baby
Blackberry Blossom
If I Could I Surely Would
Cluck Old Hen (reprise)
Cold Cold Heart
I Know You Care
Goodnight Irene
Big Shoe
The Willies

Referanser:
Jim Hall
Charlie Haden
Dave Holland

Vis flere data

Se også:
The Intercontinentals - Bill Frisell (2003)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Briljant gitarplate

Igjen beviser Bill Frisell at han er en av dagens fremste jazz-gitarister.

Nylig besøkte 51 år gamle Bill Frisell Norge. En unik musikkopplevelse, forteller enkelte av de som var til stede på Cosmopolite i Oslo. Gitaristen Frisell behersker de fleste former for jazz der man finner fusion og eksperimentell jazz i fremste rekke. I tillegg har han arbeidet med ikke-jazz musikere som Burt Bacharach, Elvis Costello, Norah Jones og Laurie Anderson. Når han på sitt siste album og konserten i Oslo presenter tilnærmet country, forstår man at man har med en allsidig og dyktig musiker å gjøre.

Plata The Willies har han spilt inn sammen med Danny Barnes og Keith Lowe. Og må man karakterisere musikken blir det noe i nærheten av bluegrass og country. Til tross for at dette virker temmelig fjernt fra hva Frisell tidligere har gjort, er det umiskjennelig Frisell både i sound og gitarspill. Det er et lydbilde som umiddelbart virker litt hult, men som ved flere gjennomlytninger heller virker åpent og inviterende.

Enkelte artister har en egen evne til å skape nærmest helende musikk. Det er ikke på grunn av at den er motstandsløs og muzakpreget. Tvert i mot, men den har noe dvelende og flytende over seg, der musikerne ved intensitet og langsomt tempo får fram dvelende og flytende klanger som kryper inn under huden på en. Musikerne på plata innehar også en rutine og musikkforståelse slik at de uanstrengt slentrer i vei på en avslappende måte. Dette smitter selvfølgelig over på lytteren. De fine harmoniene lirkes fram med en ferdighet i instrumentbruk som man hører så altfor sjelden. Til tross for teknisk briljans så er man ikke i nærheten av å havne i flinkis-kategorien. Her er det humor, musikalske innspill og invitasjoner som nesten høres improvisert ut. Ofte lar de også det stille og rolige tale for seg. På den måten får det nedtonede lo-fi preget fram enda flere underfundige lag i musikken.

Syv av de seksten låtene er gamle komposisjoner eller standardlåter. Resten er nykomponerte Frisell-låter. Alle er over samme bluegrass-lest. Det innebærer også at en fascinasjon for gitarspill ikke er dumt, hvis man vil sette seg inn i dette albumet. Har man sansen for gitar er man garantert en flott musikkopplevelse.

Det er lite å innvende på albumet, men en såpass fin produksjon hadde fortjent bedre linernotes. De er lekkert laget med eget pappcover i tillegg til heftet, men dessverre er det svært sparsommelig med opplysninger.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pink Mountaintops - Outside Love

(Jagjaguwar)

Stephen Mc Bean drar sitt andreband inn i mektige omgjevnader, og tangerer kvaliteten til sitt førsteband.

Flere:

Television - Marquee Moon
Fjorden Baby! - Se Deg Rundt i Rommet