cover

Face Your Fun

Lassie Foundation

CD (2004) - Northern / Lo-Fi

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Emo / Indierock / Shoegaze

Spor:
Don't Stop Your Heart
Sunset
You're Just Lucky
Blow It (Away)
Money Money
Face Your Fun
Saturday Night
We Are the Kings
What the Beat Is For
Eye of the Pirate

Referanser:
Starflyer 59
Jimmy Eat World
The Beatles
Lano Places
Echo & the Bunnymen

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Alt annet enn moro

Traurig gitarpopeksersis med en fot i 80-tallet og en i fremtidens arkiv over rockens parenteser.

What do you do/ with hearts of broken glass/ phony photographs/ of someone that I thought I knew/ I'll stop my cryin'/ and start relyin'/ on love, real love/ that brings the kings to their knees/ I've seen the painkillers/ I've seen the empty glass/ there's no judge or jury/ defending the homeless.

Standarden er ikke spesielt høy på Lassie Foundations Face Your Fun, tekstmessig sett. Det er vel kanskje derfor ingen i bandet helt vil ta ansvaret for tekstene. All songs written by Lassie Foundation, står det. Sikkert fornuftig, all den stund det aller meste er fjell og daler under pari og ikke akkurat hva man forventer seg av voksne mennesker med utdannelse. For altså: Makan til sludder. Makan til ørkesløst vås. Finnes det virkelig ingen der ute som kan ofre disse ubehjelpelige stakkarene noen tekstlinjer, noe meningsfylt å si? Det trenger ikke være nobelprismateriale, det kan godt være kasserte utkast rablet ned i målfylla, reisebrev fra Snåsa, kvitteringer fra supermarkedet, strømregninga for siste kvartal eller kun et purrebrev fra biblioteket. Alt mottas med takk. Verre enn Face Your Fun kan det uansett ikke bli.

Tro meg, jeg vil gjerne like Californias The Lassie Foundation. Mange synes å like dem der ute. Jeg vil jo egentlig ikke være annerledes. De er sikkert hyggelige karer, river nok i en drink om det skulle passe seg slik. Wayne Everett er jo en kredibel artist, visstnok. Mange har sansen for ham. En flittig maur, med flere jern i ilden, som spiller i et utall band og innimellom spiller solo. Det er Wayne, det. Kredible Wayne. Men om Face Your Fun representerer hans styrke som låtskriver tror jeg nok jeg står over, skam å si.

Det er egentlig synd at albumet da så til de grader skjemmes av flau skrivekunst. Bortimot halvparten av sporene holder nemlig instrumentalt og produksjonsmessig mål, og den begynnende følelsen av at The Lassie Foundation ikke er stort annet enn et litt friskere Fra Lippo Lippi ispedd litt Shatoo er ikke lenger tilstede. Bandet spiller tett og kompakt, og er fullt kapabelt til å lirke ut en del smittende gladtoner.

Nyskapende eller friskt er det likevel ikke, og i det store og hele er soundet for stort og produksjonen for hermetisk til at man kan glatte helt over det. Bandet er tydelig inspirert av den anstendige delen av 80-tallet (begynnelsen, må vite), hvilket betyr skarpe gitarer, tung bruk av synthesizer, knusktørre trommer og en irriterende mangel på virkelig gode refrenger. Ta albumets tittellåt, en enerverende og i siste instans drepende kjedelig låt, fri for friksjon, guts, hooks og alt annet som trengs for å skape en god poplåt, bygget rundt en anonym beat, søvnig koring og blass vokal. Det florerer i tillegg av lyriske flauheter, ubehjelpelig vissvass som man helst ikke vil se på trykk (joda, bandet har til alt overmål valgt å trykke samtlige tekster, med de ekstra omkostningene det må ha medført):

Signs may say that you're too old to rock/ a wife and kids, the countdown has begun/Will you set your sun?/ A new day is at your door/ is it over/ The night comes too fast for everyone/ Is it time to face your fun?

Muligens var 80- tallet en god tid for slikt sludder, men visse ting kan man jo la ligge i fred. Bandets anstrengte, krampaktige forsøk på å være smartere enn resten av emo-scenen er i beste fall mislykket, i verste fall av en slik art at man skjemmes på deres vegne, hvilket er en ytterst ubehagelig følelse og ikke noe man opplever ofte. Men det er vanskelig å ikke gremme seg over flosklene og de ubehjelpelige allegoriene bandet forsøker seg med, og da hjelper det ikke at man av og til tar seg i å nynne med til noen av refrengene sånn aller flyktigst. Wayne Everett har i tillegg en ukarakteristisk, flat stemme som bidrar lite til å dekke over følesen av et tvers igjennom middelmådig album. Det topper seg med We Are the Kings, ei låt jeg personlig har vansker med å lytte til uten å banne høyt og lenge.
"I am just a pilot/ searchin' for friendly land/ frozen in a lonely cockpit/ the radio plays a song i understand: "the loneliest being/ you are a king/ you are a king" [...] The music clears the fortress/ and sails above money/ big guns take their shots/the radio says they cannot touch my wings? am I a king? (braving history)/ am I a king? (claiming majesty)/ am I a king?"

Jeg vet ikke helt hva det er snakk om, men det får meg til å nesten se rødt. Og hele ti låter av denne typen skal du igjennom som lytter før bandet har fått liret av seg nok sludder til at de er fornøyde, og det er ikke fritt for at man føler at man kunne brukt tiden til langt mer givende sysler som origami eller hagestell. Et visst potensiale aner man riktignok i spor som You're Just Lucky, Eye of the Pirate eller Blow It (Away), låter som alle kan nynnes med til over en kopp kaffe, men det hjelper jo lite når resten av albumet er av slik anemisk art. Det hele klokker inn på 41 minutter. Hvilket er 41 fullstendig bortkastede minutter. Isj.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.