cover

Jeopardy

The Sound

CD (1980) - Korova / Renascent

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Post-punk / New Wave / Indierock

Spor:
I Can't Escape Myself
Heartland
Hour of Need
Words Fail Me
Missiles
Heyday
Jeopardy
Night Versus Day
Resistance
Unwritten law
Desire
Heartland (live)
Brute Force (live)
Jeopardy (live)
Coldbeat (live)

Referanser:
Joy Division
Echo & the Bunnymen
U2
Teardrop Explodes
Interpol

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


The Sound of the 80’s

Jeopardy er fremdeles et glimrende debutalbum fra post-punkens 'unsung heroes'

Skjebnen til The Sound er et sørgelig kapittel i rockens historie. På mange måter et typisk band av sin tid, hadde de musikalsk sett alt som skulle til for å gjøre det stort. I en periode hvor band som Joy Division, Echo and the Bunnymen og U2 var post-punkens kommersielle alibi, er det et mysterium at The Sound ikke maktet å oppnå større popularitet. Man kan kanskje skylde på slett promotering eller dårlig timing; til tross for kontrakt med Korova/Warner ble de ikke like populære som sine stallkamerater Echo and the Bunnymen. The Sound er definitivt en skjult juvel. Et kultband i ordets rette forstand, mottok de gode kritikker for sine album og opparbeidet seg en liten, men dedikert tilhengerskare.

Mangelen på suksess var sørgelig nok en medvirkende årsak til at vokalist og låtskriver Adrian Borland frivillig valgte å forlate denne verden. Sammen med Ian Curtis i Joy Division var han en av post-punkens mest torturerte sjeler. Etter å ha slitt med depresjoner hele sitt voksne liv, gjorde han i 1999 slutt på lidelsene ved å kaste seg foran et tog i fart. Tydelig bevisst på bandets musikalske kvaliteter og sitt eget potensiale som låtskriver, gikk det hardt inn på ham at det platekjøpende publikum ikke var av samme oppfatning. Retrospektivt beviser likevel The Sound at de låter like friskt og vitalt i dag som for 25 år siden. Med suksessen til et band som Interpol, er det kanskje på tide at flere låner øre til en av 80-årenes fremste leverandører av såkalt "depperock".

Musikalsk befinner The Sound seg i samme landskap som tidligere nevnte band, men Jeopardy demonsterer først og fremst et uhyre samspilt og visjonært band med et særegent lydbilde. Det er dystert og blekt, men ikke uten dynamikk og fengende låter. I motsetning til senere album er debuten betydelig mer upolert og røft produsert. Bandet nyanserer og viderefører på mange måter de første innspillingene fra 1979 (utgitt som Propaganda i 1999). De har beveget seg vekk fra et punkinspirert uttrykk og mer i retning midtempo, dyster rock med innslag av synth (les; post-punk). Dette åpenbarer seg dessuten i Borlands vokalprestasjoner. Han har frigjort seg fra sin tidligere noe påfallende fascinasjon for Iggy Pop, og fremstår nå som en mer helhjertet og særpreget vokalist.

Åpningslåten I Can't Escape Myself er en tydelig pekepinn på Borlands indre demoner, der den smyger seg av gårde i et haltende, krautrockinspirert groove som aldri slipper taket i lytteren; "...all my problems loom larger than life, I can't swallow another slice...sems like my shadow mocks every stride, can I learn to live with what's trapped inside?". De to første låtene setter standarden for resten av albumet. Med Heartland fremstår The Sound som et temposterkt band som selvsikkert viderefører sin innflytelse fra punk til noe helt eget. Låten er et klassisk eksempel på post-punk, hvor gitar, synth og et stramt bassgroove inkorporeres i et tildels rufsete lydbilde. For et fantastisk liveband dette må ha vært!

Likevel er nok Jeopardy best når bandet senker tempoet i låter som Hour of Need, Missiles, Night Versus Day og Unwritten Law. Her beviser Adrian Borland at han er en glimrende låtskriver som makter å fremstå både dyster og tilgjengelig. Når det er sagt, er albumet nesten kategorisk sekvensert slik at rockerne og midtempolåtene forekommer annen hver gang. Nettopp derfor kan det diskuteres hvorvidt Jeopardy fremstår noe ujevn i sitt forsøk på å virke variert. Dette er likevel for pirk å regne, når låtene i seg selv er så gode som de er. Likevel viser The Sound at de hadde mer å gå på, noe de absolutt demonstrerte på senere album.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


The Megaphonic Thrift - Decay Decoy

(Hype City)

Kall meg gjerne en inhabil og fortapt fan - denne utgivelsen tar jeg i forsvar når som helst.

Flere:

The Elected - Sun Sun Sun
Alog - Duck-Rabbit