cover

Western Xterminator

RTX

CD (2007) - Drag City / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Hardrock

Spor:
Western Xterminator
Balls to Pass
Black Bananas
Dude Love
Wo-Wo Din
Money Will Roll Right In
Knightmare & Mane
Restoration Sleep
Last Ride
Rat Will Kill

Referanser:
Royal Trux
Neil Michael Hagerty
Pussy Galore
Black Mountain
Mötley Crüe
Joan Jett

Vis flere data

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


Alternativ kukrock

Jennifer Herrema og hennes utvalgte har laget en plate som hevdes å være det hardeste som noen gang er utgitt på Drag City...

Jeg har nettopp hørt ferdig første spor. Den hypnotiserende tittellåta, som med fløyter og bongotrommer på ingen måte forbereder lytteren for hva som følger. Nummer to setter i gang, og jeg blir med ett usikker på om jeg kan ha kommet bort i shuffle-funksjonen i iTunes. For dette må vel være AC/DC? Men så kommer vokalen inn, og jeg skifter mening; det er jo Mötley Crue. Men nei da, det er altså fortsatt Jennifer Herrema jeg hører på, ikke Vince Neil.

Det er nå syv år siden Jennifer Herrema og Neil Michael Hagerty splittet opp både ekteskap og bandet Royal Trux. Herrema var vare tenåring da hu møtte Neil Hagerty, som startet sin musikalske karriere i den nokså smakløse støyrock-affæren Pussy Galore. Når Pussy Galore døde ut, ble to nye prosjekter født. Det ene ble startet av vokalist Jon Spencer: Jon Spencers Blues Explosion. Det andre var altså Royal Trux, som i løpet av tolv år og ni album, skaffet seg mange tilhengere. I tillegg kan man vel også si at de ga et visst annet par, (tror de hette noe slik som Thurston og Kim) litt motstand i "mest kred og mest underground av kred-par i amerikansk underground"-konkurransen.

I begynnelsen var både Hagerty og Herrema hektet på heroin (utilsiktet allitterasjon, jeg lover), og det forklarer kanskje hvorfor de første platene de ga ut kan beskrives som desperat skrangling. Altså, ikke akkurat lett fordøyelig, men til tider ganske så fornøyelig. Når de omsider klarte å bli rusfrie, ble også musikken mer fokusert, og de begynte å leke seg mer med dekonstrueringen av klassisk rock fra 60, 70 og 80-tallet. Under turneen for deres siste album Pound For Pound, havnet Jennifer på kjøret igjen, etter at hennes far ble dødssyk. Dette ble enden på både band og ekteskap, men de hevder fortsatt å være bestisser, iallfall på e-post. Slutten på en æra, er alltid starten på flere nye. Mens Neil Hagerty i disse dager er aktuell som produsent på labelkompis Bill Callahans nyeste plate, er altså Jennifer Herrema ute med andre albumet til RTX, hennes eget prosjekt.

For at det er hennes prosjekt er det ingen tvil om. Musikerne hun har med seg, hevder hun å ha møtt tilfeldig, og som hun selv har uttalt:

"Any good band could never possibly be a democracy."

Selv om hun fikk tilbud om å bruke Royal Trux-navnet videre, følte hun at dette ble feil uten Neil. Det endte med at de delte bokstavene mellom seg. Hun fikk r, t og x, Neil fikk resten. Det er altså en liten bit av Royal Trux i RTX.
- Det er i Royal Trux-familien, som hun selv har forklart det.

Det hardeste albumet noensinne utgitt på Drag City Records i deres atten år lange historie, hevdes det i presseskrivet. Når Joanna Newsom må sies å være dette selskapets stjerne om dagen, er det vel ikke slik at man blir sjokkert over denne uttalelsen. Men siden mesteparten av Royal Trux sine album også er gitt ut her, vil det da altså si at Western Xterminator skal være mer hardtslående enn Trux noen gang var - og de har jo ikke akkurat listet seg rundt i gangene.

Hvis RTX tilhører Royal Trux-familien, vil jeg nok anslå at nærmeste slektning er albumet Accelerator der de hylet 80-tallsrocken på sitt eget bråkete, men veldig fengende vis. RTX har tatt denne ideen enda lenger. Det er fortsatt hovedsakelig 80-tallsrocken som synes å ha inspirert lydbildet mest. Et forsøk på en beskrivelse av RTX-sounden kan være noe slik: 80-talls glam/thrash/pop-metal kombinert 70-tallsrock, krydret med hooks, støy og en hvesende vokal.

Man kommer liksom ikke unna å nevne støyrock når man snakker om Jennifer Herrema. Hele hennes karriere har utspring i den alternative støyrockbevegelsen som befant seg i New York på 80- og begynnelsen av 90-tallet. Da føles det jo naturlig å nevne band som Sonic Youth til sammenligning. Selv mener hun at dette ikke er noe hun vil være en del av. Allerede da hun som tenåring stod å så på Pussy Galore-konserter, mente hun visst at den genren var fastkjørt.

Royal Trux var aldri en del av de artsy-fartsy støygreiene, i følge henne selv. Hun vil altså antakelig mye heller bli sammenlignet med artister som f.eks. Joan Jett, enn med Kim Gordon. Men med album som Twin Infinities i backkatalogen, blir det dog vanskelig å ro seg helt ut av støyevja. Det kan virke som hun med RTX virkelig har gått inn for å markere hvor hun føler seg hjemme: i skitten rock 'n roll.

Når Herrema i nylige intervjuer har fått spørsmål om hva hun hører på om dagen, har hun svart Soundtracket til Rocky V, og bare det. Og det er ikke med et flir hun har sagt dette, som for å gjøre seg litt spesiell og morsom. Det er rett og slett det som fenger henne om dagen. Og her mener jeg vi alle kan ha mye å lære. Faktisk så er genren RTX leker seg med på denne plata et perfekt eksempel på musikk mange føler de må poengtere at de har et "ironisk forhold til".

Som en liten avsporing, og et ledd i denne tråden vil jeg herved komme med denne gravalvorlige uttalelsen: Europe - Cherokee er en dritbra låt. Slik.

Western Xtermintator er ikke like umiddelbar som deres debut Transmaniacon, som på sitt beste bød på fengende og skitne anthems man kunne (men for naboers del burde la være å) gaule med til. Vi finner med andre ord ingen ny Pulling Out Now på denne plata. Grunnen til at jeg trekker frem nettopp den låta, er ikke bare fordi den tillater meg å kose meg med allitterasjon. (Perfekt pop-punk-perle) Men den er også fantastisk fengende som få, og herlig hoppevennlig. I tillegg til å ha melodier og hooks som festet seg kjapt, hadde Transmaniacon også en av mine favorittlåttitler noensinne: Low Ass Mountain Song.

Men for å bruke ett uttrykk vanligvis forbeholdt foreldre som prøver å snakke "ungdommens språk"; det er ikke dermed sagt at Western Xterminator er mindre diggbar av den grunn. Denne plata vokser litt for hver gjennomlytting, og smyger langsomt seg innpå meg.

I den grad ballerock kan smyge langsomt, selvfølgelig.

Den thrashige låta Wo-Wo Din fjerner all eventuell tvil man måtte ha til hvorvidt dette faktisk er det hardeste Drag City har servert oss til dags dato. Hvis jeg skal trekke frem en favoritt fra denne plata, må det nok likevel bli Black Bananas. Heller ikke her er det min forkjærlighet for bokstavrim som står bak mitt valg. Dette er rett og slett noe av det tøffeste jeg har hørt på lenge. Når åpningslinja "I'm the garbage collector" kommer, tar jeg meg selv i å nesten lage en flau asymmetrisk form på overleppa. Men bare nesten altså.

Jeg blir også litt nysgjerrig på om Jennifer Herrema er litt mer opptatt av bananer enn gjennomsnittet, med tanke på at en av låtene på Accellerator heter The Banana Question. Andre låter som er verdt å nevne er Balls to Pass, Dude Love og Restoration Sleep. Disse preges alle av riff som absolutt ikke er nyskapende, men definitivt fengende. På Knightmare & Mane aner jeg en powerballade langt, langt der inne i støykaoset. Med litt tydeligere vokal, kunne kanskje denne fanget meg i større grad enn den faktisk gjør.

Money Will Roll Right In er kuttet som gjør minst for min del. Den høres slapp og uinspirert ut, og det virker nesten som om det er med vilje. Som for å gjøre et poeng ut av at de vet de ikke vil håve inn store summer for dette, og at de driter i det. Kanskje like greit at det er platas korteste spor.

Ok, jeg skal innrømme RTX kanskje er et eksempel på et band der jeg tidvis liker ideen bedre enn selve musikken. Men det betyr slettes ikke at jeg ikke liker musikken. Min vurdering av selve konseptet RTX ville sprengt både terninger og skalaer, så her er det nok av rom for at musikken også kan lande nokså høyt.

At Money Will Roll Right Inn som følge av salg av Western Xterminator, tviler jeg vel sterkt på. Heldigvis har Jennifer Herrema nok penger fra tidligere Royal Trux-prosjekter til å ta seg friheter som dette.

Alt i alt, er dette en festlig høyhastighetsreise gjennom soloer, støy, skrik og skrål, og jeg håper ikke dette er endestasjonen. Hvis de på sin neste utgivelse kombinerer barskheten på Western Xterminator, legger til de melodiøse elementene fra forrige plate, pluss litt smart markedsføring, kan jeg se for meg at neste stopp er en stadion.

Der ville jeg betalt gode penger for å stå blant publikum.

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sharon Van Etten - Tramp

(Jagjaguwar)

Med slike songar, med slik ei plate veks Sharon Van Etten fram og blir ei av dei beste stemmene vi har for tida.

Flere:

The Samuel Jackson Five - Easily Misunderstood
Marnie Stern - This Is It And I Am It And You Are It And So Is That And He Is It And She Is It And It Is It And That Is That