Don't Try This at Home

Laptop

CD (2003) - Gammon / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Småeffen retropop

Nicky Limbo tar et oppgjør med den overfladiske livsstilen i NYs jetset-jungel. Men det høres litt slitt ut.

Av Helge Årsheim

Del på Facebook19.02.2004

Enmannsprosjektet Laptop tar med Don't Try This at Home lytteren med på den tøffe hverdagen en falmet glam-stjerne i NYC må gjennom når han gjør comeback. Coveret er stilrent og midtbladet er originalt utformet som en filmplakat, hvor sanger og generell bakmann Jesse Hartman krediteres rollen som Nicky Limbo. Den selvsamme Limbo omtales på omslagets aller første side som en glemt juvél, en stakkarslig stjerne fra gårsdagens himmel, som etter å ha sett et band framføre sangene han selv briljerte med kaster vrak på sitt nye, streite liv og hiver seg på kjøret med damer, dop og god musikk nok en gang.

Etter denne tekstuelle og visuelle innføringen i vår mann Limbos bakgrunn er det så dags for å ta en titt på det musikalske, og Limbos hverdag føres i en leilighet hvor tidligere navn som har stått på døren teller artister som Gang of Four, Joy Division, David Bowie og kanskje til og med Eurythmics har framleid kåken en periode. Hartmans vokal er nærmest perfekt avstemt til den stramme rytmeseksjonen som orkestreres i sin helhet elektronisk, overlagt med mer eller mindre fuzzede gitarer, resultatet låter som en tidlig Bowie med enkelte innspill fra Ian Curtis' desperasjon.

Desperasjonen finnes likevel hovedsaklig i tekstene, om enn de er ment ironisk (vanskelig å vite med denne karen) forteller de om en depressiv hverdag, et verdenssyn som passer som hånd i hanske med gothmiljø og nihilisme. Med en polert fasade i en på overflaten glatt og perfekt jetset-verden føler Hartmans alter ego Nicky Limbo seg underlig tom og deprimert, noe som kommer utmerket til uttrykk gjennom en rekke nedtrykte passasjer, som i Know-it-all:

Hey, don't look down on me
I'm not a big baby
I'm not your mirror anymore
Hey, don't look down on me
with your philosophies
Hey, save your dogma
I've had enough

En rød tråd åpenbarer seg nokså fort i tekstmaterialet, vår mann Limbo er lei av det overfladiske, lei av det typiske, lei av det folk flest setter pris på, litt som Salingers helt Holden Caulfield i den klassiske skolepensumsboken Catcher in the Rye. Yes, the world is full of phonies. Men, vel, slik føler vel egentlig de fleste 15-åringer det også. I likhet med den eksistensielle angsten for hvor kjipt det er å føle seg annerledes, spesiell uten å være verdsatt, er ei heller musikken nevneverdig original, og sogner svært tydelig til postpunkens rytme, tidvis fusjonert med popens lettbente melodier, hovedsaklig ledet an av enkle små gitarriff. Åpningssporet Want In?, Testimonial #6 og So Funny er eksempler på Laptop på sitt beste, Hartmans vokal er fjellstø og fyldig, og underbygges av spreke låter som utnytter synthens mer naive programmeringsmuligheter til fulle. Når det så allikevel ikke går helt til topps skyldes det at det blir for ujevnt, enkelte sanger blir alt for kjedelige, og tekstene er - til tross for sin forbilledlige helhet og fortellende utvikling - litegranne åpenbare, og arter seg mot slutten mer som ironisk parodi enn som ektefølt weltschmertz.

Groovissimo

Jack White - Blunderbuss

Under eige namn for første gong. På drift, men gjenkjennelig, og i toppslag.

Tidligere: