Genre:
Rock
Stiler:
Heavy metal / Speed metal / Thrash
Spor:
Darkness of Christ
Disciple
God Send Death
New Faith
Cast Down
Threshold
Exile
Seven Faces
Bloodline
Deviance
War Zone
Here Comes the Pain
Payback
Referanser:
Entombed
Pantera
Sepultura
Metallica
Megadeth
Fantômas
Obituary
God hates us all!
Tid for ømhet – not – God Hates Us All er VORSPIEL TID!
Del på Facebook04.10.2001
Jeg får veldig, veldig lyst til å kjøpe meg øl når jeg hører på denne plata. Masse øl i en Rema-pose, for så å ringe rundt til vennene mine og skrike; kom deg hit nå, det er vorspiel!
Dette er en plate som får naboen til å slutte å hilse. Ikke fordi den er dårlig, men fordi forsterkeren antakeligvis trekker mer strøm når God Hates Us All står i, enn 10 jenter fra Fredrikstad med hver sin hårføner klarer på en lørdag kveld
Etter en enkel støy-intro, forkynner Slayer; God Hates Us All i sangen Disciple, og lista er lagt. Dette er en plate full av sinne og hat som aldri slutter. Vokalist Tom Araya har mye luft i lungene, og bandet har sett mye vold på tv siden sist. Bandet har forlatt enda mer av 80-talls heavyen, og står nesten frem som en moderne utgave av det klassiske hardcore-bandet Discharge. Gitarene har blitt stemt ned og borte er de lange soloene. En liten nedtur for "gamle" fans er nok at plata utvilsomt har blitt preget av nu-metallen, men den står frem som mye friskere og hardere enn mange av "ferskingenes" utgivelser. Det låter moderne og klassisk på en gang. Produsent Matt Hyde har forsøkt å få frem røttene til bandet, og det merkes.
Noen av høydepunktene på på denne utgivelsen er Exile, Disciple War Zone og Threshold. Albumets etter min mening beste låt blir Bloodline, en sang som skiller seg litt ut ved at den flørter med noe som ligner en melodi.
Uansett, 5 venner, mengder med øl og sigaretter, noen digre høyttalere (for det bør de være når man hører på Slayer) og God Hates Us All i CD-spilleren er lik den beste festen du har hatt på lenge.
Obs! Selv om det kanskje føles riktig etterpå: ikke slåss med verken venner eller ukjente, det er ikke pent.
Siste anmeldelser
Artikler, nyheter
Daniel Norgren, Driv 26. januar 2012
Med blues i blodet og soul i stemmen varmet Daniel Norgren vinterkalde Tromsø. En strålende konsertkveld som også innbefattet comeback med Tommy Tokyo - nå som soloartist.
Bob Mould til Øya
Sugar-klassikeren og 20-års jubilanten Copper Blue fremføres i sin helhet.
Vidar Vang til Bukta
Med ferske Sidewalk Silhouettes i kofferten er Vidar Vang klar sommerens Buktafestival.
Groovissimo
The Modern Lovers - Modern Lovers
(Beserkley / Sanctuary)
Tidlegare i år runda Jonathan Richman 60 år. I sin ungdom effektuerte han nokre rock'n roll grep som framleis er like verknadsfulle.
Tidligere:
Jeg stakk til Sverige og skaffet øl & røyk, og da jeg kom hjem ringte jeg rundt etter kamerater, venninner og diverse folk. CD'en gikk i stereoanlegget, og både øl og røyk gikk tomt. Det ble litt av en fest, skal jeg si.
God hates us all!