cover

Mount Pleasure

Moneybrother

CD (2007) - Burning Heart / Epitaph

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Rock / Soulrock / Poppunk

Spor:
Guess Who's Gonna Get Some Tonight
Down At The R
It Will Not Happen Here
It Might As Well Be Now
Any Other Heart
Just Another Summer
It Is Time For Falling Apart
Will There Be Music?
No Damn, I Don't Love You
I Know It Ain't Right

Referanser:
Bruce Springsteen
The E Street Band
The Clash
Håkan Hellström

Vis flere data

Se også:
Blood Panic - Moneybrother (2003)
To Die Alone - Moneybrother (2005)
Pengabrorsan - Moneybrother (2006)
Real Control - Moneybrother (2009)

(4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7) (4 / 7)


O Brother, Where Art Thou?

Moneybrother leverer fengende poprock som sitter i innerøret fra første riff, men jeg er redd albumets levetid er begrenset.

Moneybrothers forrige engelskspråklige album, To Die Alone, tok meg med storm. Anders Wendins kraftfulle fremføringer av sjelesørgende rock fant en solid klangbunn hos meg. Siden har Moneybrother stått på repertoaret og gått sin seiersgang i mine avspillere.

Nå er tiden inne for et nytt møte med Moneybrother og forventningsbuen spennes ennå strammere enn sist. I tiden mellom To Die Alone og Mount Pleasure har Wendin rukket å gi ut et svenskspråklig album og blitt bestevenner med Ane Brun. For øvrig har ikke Moneybrother gått igjennom den store reformasjonen rent musikalsk. Uttrykket befinner seg et sted mellom poppete punk og sjelfull rock med klare referanser til 70-tallet.

Albumet starter friskt med tospannet Guess Who's Gonna Get Some Tonight og Down At The R. To rockere som setter stemningen for en noe mer lettsindig Moneybrother denne gang. Det river i rockefoten fra første riff og sjefen sjøl leverer tekstene med overbevisning på karakteristisk vokal. Det oser spillekåthet av åpningen og man kan bare innbilde seg hvor godt dette vil fungere i konsertsammenheng.

Moneybrother kan ikke klandres for å være spesielt nyskapende - det musikalske universet er godt befestet tilbake i 70-tallet på begge sider av Atlanteren. Den tydeligste musikalske referansen er Bruce Springsteen fra de glade dagene da 70-tallet gikk mot sin slutt og i overgangen til 80-tallet da The E-Street Band jobbet overtid med blåsere og det hele. En annen tydelig referanse, i det minste i mitt hode, er The Clash og spesielt vokalen til Joe Strummer som Wendin tangerer når han er i rockelune.

Vennskapet med Ane Brun har ført til flere samarbeid, og duetten It Might As Well Be Now er en av låtene som sitter best fra første gjennomhøring. Låta er bygget opp som en dialog mellom de to hovedpersonene og gir meg assosiasjoner til The Beautiful South-låta A Little Time. Innhoppet til Ane Brun er godt og hun gjør sitt ytterste for å illudere Dolly Parton vokalmessig. Låta spiller på dynamikken mellom de to karakterene, men har også en god dose humor og jeg får følelsen av at det går bra til slutt. Men Lift Me er det ei.

Selv om Moneybrother på dette besøket har et betraktelig lysere utsyn på livet, lyver likevel tittelen noe. Albumet er ikke akkurat et fjell av vellyst og det er minst like mange knuste hjerter på albumet som det er lykkelige foreninger. Duetten med Ane Brun er bare ett eksempel. Det finnes dog et lys i tunnelen, så som på den Grease-glade Just Another Summer, hvor sommerkvelden er full av flørt og florlette kjoler.

Det er lett å like Moneybrother på Mount Pleasure. Låtene er fengende og de aller fleste sitter som et skudd fra første stund. Altså et steg bort fra forrige utgivelse som definitivt krevde mer av lytteren. Det er dog skår i det rosenrøde. Låter som Will There Be Music? låner i for stor grad av fordums helter - og underveis mister Moneybrother seg selv - resultatet er en slags pastisj over Bruce Springsteen og Dire Straits fra deres mest håpløse 80-tallsglade periode (tenk Walk Of Life med blåserrekke).

Disse avstikkerne til mer lettfattelige områder av popmusiken kler ikke Moneybrother etter min mening og bidrar til å gi albumet et stenk av lettkjøpt og lettglemt glede. Mount Pleasure har ikke levedyktigheten til To Die Alone i seg - til det er albumet altfor lett å like.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Ben Weaver - Paper Sky

(Glitterhouse)

Tretten usentimentale og skarpskodde skildringar frå eit Amerika der håpet ikkje har dei aller beste veksttilhøve.

Flere:

Robyn - Body Talk Pt. 1
Geoff Berner - Whiskey Rabbi