cover

Quartets

Boxhead Ensemble

CD (2003) - Atavistic / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Kniiirk...

Michael Krassner og co sitter fortsatt fanget oppe i Arktis. Her er hans fjerde reisebrev.

Det knirker i skroget. Isblokker slår mot stålvegger. Skraper bortover skipssiden. Natten er lang og havet svart. Bølgene slår høyt og sikten er heller skral. Slik var det Boxhead Ensemble opprinnelig presenterte seg, som lydteppe til Braden Kings dokumentarfilm Dutch Harbor. Fem år og fire plater senere har bandet vokst ut over Michael Krassners livebaserte improvisasjonsprosjekt, til å bli et referanseorkester og oppslagsverk innen moderne Chicago-rock/samtidsmusikk.

Quartets er ikke en overraskende kursdreining, og Krassner har beholdt den solide kjernen fra Two Brothers (2001): Jessica Billey, Scott Tuma, Fred Lonberg-Holm, Glenn Kotche, Michael Colligan og Ryan Hembrey. Det betyr en erfaring som spenner seg fra Wilco, Terminal 4 og Pinetop Seven til Peter Brötzmann Chicago Tentet, Bevel, Smog og The Lofty Pillars - bare for å nevne noen av ensemblene disse menneskene også jobber med. Og alle disse bandene lever til en viss grad et sted i Boxhead Ensemble.

For å kjøre filmlinken litt videre, så tar jeg meg i å tenke at Boxhead Ensemble er resultatet av hva et samarbeid mellom Carter Burwell og Angelo Badalamenti kunne ført til. Selv om de ikke lenger er ensbetydende med filmmusikk, så er utdrag fra Quartets også beregnet for lerrettet. Ensemblet har denne gangen laget musikk til HBO-filmen The Smashing Machine: The Life and Times of Mark Kerr. Det er en dokumentar om den moderne gladiator, i form av bryteren Mark Kerr. Det skal bli spennende å se hvordan man har koplet musikken til Boxhead Ensemble til en film om en voldsom slåsskjempe!

For musikken her er langt fra actionpreget og blodig, for å si det pent. Lydene henger lenge i luften, vanskelige å ta på og feste seg ved. Det kan være klangen av fele, cello, steel gitar, trombone eller synth som alle bare ligger der og duver, og skaper saktegående ambient slik vi kjenner fra Labradford, Brian Eno, Scott Tuma eller Stars of the Lid. Som på spor 2, Two, hvor vi er langt ut i nachspielet til Alaska Folkemusikklag, der felespilleren ligger totalt utslått med gitaristen, og sammen forsøker de å finne en eller annen melodi som de kan spille så langsomt som mulig. Og alltid er det et eller annet bakteppe tilstede, kontinuerlig risling, rasling eller annen form for dempet støy som gir et ganske forstyrret inntrykk - som om alt ikke er som det skal være. Slik som på platens tyngdepunkt, 11 minutter lange Four (altså spor fire). Her er gitar/fele og trommer nærmest fraværende, i hvert fall slik vi kjenner det fra vanlig benyttelse, og Four består mest av sett med spøkelsesaktige fornemmelser som svever og drypper, marerittaktige gisp og ulike former for knirken. Hvis du er av den lettskremte typen så anbefaler jeg ikke Four som selskap neste gang du er alene hjemme. Denne morkne stilen endrer form til Five, som er åtte minutter med noe av det samme uavklarte, uhåndgripelige. Instrumentene er mange men kolliderer aldri, bare veves inn og ut av hverandre, blir en stund og forsvinner umerkelig. Hva er det vi egentlig har vært vitne til?

Det er ikke helt enkelt å være sensor på dette ansiktsløse prosjektet. Boxhead Ensemble lager ikke akkurat musikk man kommer til å kose seg med i tide og utide, og kvaliteten avhenger også en del av omstendigheter og omgivelser. Om du vil like den? Tja, jeg har i hvert fall brukt den mye, og det er et godt signal. I løpet av vår tid sammen har jeg merket både beundring og likegyldighet, men heldigvis har jeg ikke gått lei. Nyfikenheten er bevart. Quartets er ikke en plate som egner seg spesielt godt som portabelt følge ute i verden (på trikk, tog, eller til aftenturen). Det er for mange detaljer og for lite flyt, og det kreves minimalt med eksterne forstyrrelser. Derfor: Sentrer høyttalerne, finn pole position, sett deg godt til rette. Bruk gjerne hodetelefoner. Lukk øynene og skru på. Sånn ja. Skal se at du etterhvert får noen riktig så lekre bilder oppe i hodet ditt.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Pernice Brothers - Live a Little

(Ashmont / One Little Indian)

Hey Joe, where you goin' with those tunes in your head? - I'm ridin' down PCH One to Somerville to get High as a Kite. Ein god idé Joe, ein god idé.

Flere:

Espers - Espers II
M.I.A. - Maya