cover

Bloodsport

Sneaker Pimps

CD (2002) - Tommy Boy Music / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Elektronisk

Stiler:
Elektronika / Indiepop

Spor:
Kiro Tv
Sick
Small Town Witch
Black Sheep
Loretta Young Silks
M'Aidez
The Fuel
Bloodsport
Think Harder
Blue Movie
Grazes

Referanser:
Depeche Mode
Kraftwerk
New Order

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Becoming ?

Litt pop, litt club og endelig har dem lagt til litt reinspikka moro, au.

Kapittel 1: Det var sporet Walking Zero fra debuten Becoming X som brakte meg i nærkontakt med navnet Sneaker Pimps i september 1996. Jepp, jeg gikk rett i platesjappe-fella (demonstrert i scenen der hovedpersonen spiller av Beta Band i filmatiseringen av Nick Hornbys High Fidelity) under en av mange umotiverte vandringer på Free Record Shops lokaler i Oslo. Skiva var en blant mange som holdt liv i dønningene etter det utskjelte begrepet "trip-hop" og dets monumentale introduksjon til og nedslag på massene med Portisheads Dummy i 1994.
Jeg likte virkelig Becoming X. Mange mente nok at verket var en ren rip-off av nettopp Dummy, men for min del falt jeg ganske grundig for de små lekre elektroniske detaljene, fikse samples og ikke minst vokalist Kelli Daytons honningstemme som paradoksalt nok formidlet en ertende kynisme.

Kapittel 2: Da oppfølgeren Splinter dukket opp uten forvarsel sommeren 1999 hadde jeg nesten regnet med at bandet hadde parkert sequencerne og gått over i historien. Det stemte faktisk halvveis. Sneaker Pimps sparka like godt Dayton da det tidligere så sjenerte bandmedlemmet og låtskriveren Chris Corner hadde gitt klarsignal for å gå forrest på scenen og formidle egne tekster som han nå mente ble for biografiske til å levendegjøres av andres stemmer. Overraskelsen var stor da Splinter utfoldet seg som indierock-skive med vesentlige elementer av crooning fra Corners hånd. Den kvinneledede elektroniske trioen hadde blitt et mer gitardominert og "organisk" prosjekt bestående av fire menn. Det tok helvetes lang tid å høre inn den skiva (og det gikk utrolig nok etter et halvt år med perioder av og på), men det var samtidig et annet band man hørte på og måtte ta stilling til.

Kapittel 3: Nå da Bloodsport foreligger som tredje langspiller forstår jeg at bandets besetning ble definert med Splinter. Men jeg forstår fremdeles ikke helt hvor de vil eller skal. Nok en gang har det blitt en skive som jeg har måttet jobbe meg inn i, og nok en gang har jeg blitt overrumplet av at en i utgangspunktet relativt ulyttelig og pregløs masse har festet seg og gitt overliggende mønstre over tid. Elgitarene er borte igjen, tilbake står en skrudd pop-skive snekret hovedsakelig over electronicaens lest. Slik jeg ser det er Bloodsport en slags fusjonering av verktøyene fra Becoming X og Splinter, men ikke med det resultatet jeg ville tippet på. De tidvis meget hardcore elektroniske elementene refererer til en tid før trip-hop ble allemanns skjellsord, mens låter satt sammen over kassegitar signaliserer en mer leken og uhøytidelig tilnærming til låtmakeriet. En gjennomlytting av de tre albumene avslører at bandets stringente varemerke blir utsøkte arrangementer - arrangementer der bakmennene arbeider inn nye elementer og bearbeidede samples som gir nye små tilskudd av interesse under de enkelte låtenes løp.

Den åpnende Kiro TV er et temmelig forståelig utspill med Becoming X et sted der nede i kofferten: Et kontant og smått støyende programmert underlag danner basis for et mørkt og aggressivt pop-utspill som gir oss muligheten til i hvert fall å nikke litt gjenkjennende til det som foregår. På den etterfølgende Sick blir det plutselig moro å høre på Sneaker Pimps, og det er en helt ny og ukjent side ved Corner & Co. Corners kassegitar gir startskuddet for en utrolig funky og sexy liten sak, som lydbildemessig er utrolig tørt, kontant og disiplinert regnet mot effektene bandet ellers benytter seg av. Her MÅ det ha skjedd en feil i posten. Jeg kan ikke fatte annet enn at dette er singelmateriale og at dette burde ha blitt distribuert snarest mulig til ymse radiostasjoner med en anelse vidvinkel i blikket. Hadde jeg vært kulturminister skulle jeg banne meg pålagt P3 å spille Sick minimum åtte ganger per døgn. Enhver programleder som tok initiativ og spilte låta ytterligere skulle fått lønnspålegg.

Skiva vandrer videre mellom på den ene siden små lekre gitarbaserte melodramaer, som Black Sheep og M'Aidez, og på den andre siden tidvis knallhard electronica i Loretta Young Silks, The Fuel og tittelsporet. Spesielt Loretta... sender tankene mot Kraftwerks tørrperkussive lydbilder, mens The Fuel og Bloodsport refererer til selveste Depeche Mode og bittelitt til Propaganda i deres respektive velmaktsdager - nytere av Modes mesterverk Violator bør så absolutt kjenne sin besøkelsestid. Flere av sporene er basert på buldrende synthbass, "strålesynth" og gode gamle pre-techno trommeprogrammeringer. Tittelsporet er for eksempel et merkelig - men akk så herlig - hybrid av strikte trommer, club-bass og cheeeeeeezy ufiltrerte synthlinjer som flyter inn og ut av lydbildet. Ost- og Club-referansene forvaltes videre inn i den mer umiddelbare Blue Movie - en låt som får meg til å tenke litt ekstra på hva Sneaker Pimps driver med i 2002. Dersom vi fjernet vokalen ville vi antagelig raskt fått en fem-minutter som ville sklidd inn på de tyngre danse- og partyarenaene. Det hadde vært en relativt smal sak å legge noen repeterende og klangbelagte "anthems" over den rullende dub-bassen, og dermed sikret sporet et eget liv blant kreative platesnurrere. Det er tydeligvis ikke helt det Pimpene ønsker, pop-ambisjonen synes for sterk, og låten virker orientert inn mot en større lyrisk helhet i plata sett under ett.

Under kapittel 2 nevnte jeg så vidt Corners scenefrykt i de første årene av bandets virke. Det er tydelig at han nå har vokst med oppgaven. Bloodsport viser at han tar mer ansvar og er mer tilstedeværende i vokaljobben enn på Splinter, der han litt mer enn godt var tydde til overdreven frasering. Denne gangen tillater han seg å leke mer med vokalen og ikke minst å legge den ned mer kontant og selvsikkert. Jeg har derfor ingen problemer med å innvilge ham det avsluttende sporet Grazes, hvor Zoe Durrant for øvrig gjør en flott jobb som feminin kommentator, som et tilbakeblikk mot den tyngste selvransakelsen fra forrige album.

Den avsluttende melankolien til tross: Bloodsport er et tidvis sprudlende verk bestående av en flott miks av pop, club, mørke og moro (legg merke til at det grusomme coveret prydes av den russiske DJen Groove:-). Skiva har allerede fått en særdeles gunstig leiekontrakt i CD-spilleren min for sommeren 2002 - tipper jeg kommer til å fornye avtalen når vi nærmer oss november og behovet for sol på boks og sommerminner begynner å melde seg. Mer overordnet er jeg intet mindre enn himla glad over at Sneaker Pimps fremdeles er i live og at de så tydelig utfordrer både seg selv og den eventuelle fansen som finnes der ute. Detta var jaggu moro, dere!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


TV on the Radio - Dear Science

(4AD)

Er TV on the Radio det aller beste bandet der ute akkurat nå?

Flere:

Joe Henry - Tiny Voices
Firewater - The Man on the Burning Tightrope