cover

On the Outside

Starsailor

CD (2005) - EMI Virgin / Capitol

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Britpop / Indierock

Spor:
In The Crossfire
Counterfeit Life
In My Blood
Faith Hope Love
I Don’t Know
Way Back Home
Keep Us Together
Get Out While You Can
This Time
White Light
Jeremiah

Referanser:
Muse
Coldplay
Elbow
Travis
Oasis

Vis flere data

Se også:
Love Is Here - Starsailor (2001)
Silence Is Easy - Starsailor (2003)

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Fremdeles på avveie

En ujevn tredjeutgivelse som nesten insisterer på å forbli på utsiden.

Jeg synes Starsailor var et av de mest lovende britiske bandene i 2001 da de debuterte med plata, Love Is Here. Det var først og fremst Walsh' voksne vokal som fanget oppmerksomheten min, samt nydelige poplåter som Tie Up My Hands og Alcoholic. Tie Up My Hands for dens varme stemning ført av akustiske gitarer, Alcoholic for en gripende og sår tekst fremført av en troverdig og habil vokalist, omkranset av velvalgte toner i et innbydende lydbilde. Rene perler hva angår låtskriverkunst i mine ører, og gode spydspisser for en jevn plate uten dødpunkter som jeg fortsatt henter fram på mørke kvelder.

Oppfølgeren Silence Is Easy kom to år seinere og var ikke det helt store for min del. Starsailor utviklet seg fra popband til rockeband men klarte ikke i overgangen å ivareta varmen og særpreget fra Love Is Here. De akustiske gitarene var byttet ut mot elgitarer, og personlig er jeg ikke i tvil om at jeg foretrekker debuten framfor oppfølgeren. Jeg tok derfor med meg et lite håp om en retur til bandets opprinnelige lydbilde inn i møtet med On the Outside. Ønsket innfridd? Nja, plata er et skritt opp fra den famlende forgjengeren, men den når samtidig ikke opp til debuten. Utviklingen har fortsatt mot rock, men Starsailor mangler punchet og drivet rock skal ha. De befinner seg således i en gråsone mellom pop og rock, og det blir litt for halvhjerta i begge retninger.

På den positive siden blir det forholdsvis lett å finne høydepunktene for min del: In The Crossfire, på grunn av sangens dynamiske oppbygging og energiske vokal. White Light fordi sangen har en jevn stigning, nesten som en novellekurve, og løfter seg stødig opp og ut av mengden, samt Jeremiah fordi det er en iørefallende ballade som minner om hjerteskjæret She Just Wept fra debutplata. I tillegg holder sangen seg nedpå hele veien, noe som gjør at den dynamisk skiller seg ut fra de andre låtene på plata. Produksjonen er generelt jevnet og således ganske lik de to foregående platene, man hører med andre ord fort at det er Starsailor man har lagt i CD-skuffen. Instrumentvalget er i god balanse mellom gitarer og keyboards, men det er i James Walsh' karakteristiske og energiske vokal låtene henter det lille ekstra som kunne ha drevet dem høyere og mot noe bedre. Walshs tonevalg minner en del om Matthew Bellamys (Muse), mens låtenes oppbygging, instrumentering og form minner om Coldplay. Dette hever låtene noenlunde, men gir dem samtidig ikke nok til å redde dem fra å drukne i hverandre.

Det som trekker denne plata nedover på skalaen er altså at låtene blir alt for like og kjedelige. Spor to til ni er rett og slett veldig vanskelige å skille fra hverandre, noe som har resultert i at jeg etter hvert mistet konsentrasjonen og at håpet om den virkelig gode Starsailor-låta har svunnet hen. Låtene har samme struktur og virker litt uferdige, og når Starsailor prøver å rocke høres det ut til at de har glemt rockekunstens regel nr.1; å ta av, å la låtene få løpe av seg den potensielle energien. Noen av låtene har dette potensialet, men det utnyttes dårlig, noe Faith Hope Love er et godt eksempel på. Lydbildet er ufarlig, gitarene er for tynne og de blir anonymisert mot den overskyggende bassen. Det virker som om alle er enige om at det er vokalen som skal ha fokus, noe som gjør den øvrige instrumenteringen unødvendig flat og uspennende. Låtsjarmen og varmen fra debuten blir dermed fraværende på denne plata også.

Plata oppleves bare som under gjennomsnittelig, derfor havner Starsailor litt på utsiden med denne utgivelsen. Og det er synd, når jeg sitter på tidligere minner om hva de er gode for. Om du aldri har hørt Starsailor før vil jeg derfor fremdeles anbefale deg å starte med Love is Here.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Robert Plant & Alison Krauss - Raising Sand

(Rounder)

Hvem skulle trodd at dette umake paret skulle stå for en av årets utgivelser? Ikke jeg i hvert fall.

Flere:

Ed Harcourt - From Every Sphere
Ghostface Killah - Fishscale