cover

Chicago Odense Ensemble

Chicago Odense Ensemble

CD (2010) - Adluna

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Jazz

Stiler:
Elektrisk jazz / Improvisasjon / Krautrock

Spor:
Parallel Motions
Emanuelle
Spirals
Glide Path
Soup
Spine Dots
Delivery
Pretty Nice

Referanser:
Chicago Underground Duo
Tortoise
Miles Davis

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Sval, koselig krautimprov

Chicago Odense Ensembles debutplate er en groovy tålmodighetsprøve, med noen særdeles fete høydepunkter underveis.

Musikkmiljøet i Chicago har i lang tid vært grobunn for mange interessante musikalske prosjekter, spesielt innenfor postrock, jazz, og improvisasjonsmusikk. Prosjektet Chicago Odense Ensemble fører disse tre elementene sammen, og resultatet blir en sval mikstur av groovy toner.

Ensemblet er stort, bestående av hele sju musikere. To av disse kommer fra Odense. Selv om ensemblet er nytt, blir ikke musikken som skapes særlig nyskapende. I mine ører er det musikerne fra miljøet omkring postrock-legendene i Tortoise som bidrar mest til lydbildet. Rob Mazurek, Jeff Parker og Dan Bitney har alle en lett gjenkjennelig musikalsk signatur, og det er disse som preger skiva. Disse tre spiller også sammen i Isotope 217 og i store perioder høres Chicago Odense Ensemble ut som et utvida og litt friere Isotope 217.

Frijazz og krautrock er to nøkkelord for å beskrive musikken til Chicago Odense Ensemble. Frijazzen står nærmest utelukkende Rob Mazurek for - mens de andre musikerne er opptatte av å skape sydende og kokende groover under hans fraser og påfunn på sin kornett. Med tre trommiser / perkusjonister og to gitarister er rytmelaget godt besatt. Låtene til ensemblet høres veldig frie og improviserte ut og dette bekreftes ved et besøk på hjemmesiden til bandet. Chicago Odense Ensemble har jobbet slik som blant annet Supersilent gjør når de spiller inn sine album. De har latt båndet gå fritt, og deretter er de fineste og mest interessante passasjene blitt plukket ut og redigert i etterkant.

Dette fører til at de fleste låtene åpner veldig famlende og vagt, før melodier og rytmikk etterhvert etablerer seg. De to lange låtene som åpner albumet er karakteristiske for hvordan bandet opererer. På både Parallel Motions og på Emanuelle er det Rob Mazurek som tar føringa. Med korte, sterke støt eller lengre fraser setter han stemninga, og etterhvert kommer resten av bandet inn i sirkulære groover. Som regel legger bassist Matt Lux ivei med småfunky basslinjer, som gjerne dobles av en gitarene. Over dette er det et tjukt lag av akustisk og elektronisk perkusjon, som skaper den nødvendige framdriften. Selv om det er mange perkusjonister i sving, er ikke lydbildet tungt eller overlesset. Snarere blir soundet ganske lett og ledig - med mye kreativ perkusjonsbruk, og forholdvis liten bruk av trommesettet, bortsett fra i de høylytte klimaksene. Klassiske postrock-klimaks finnes spesielt i den åpnende Parallel Motions og i den lange, krautstinkende og dansbare Delivery.

Det som gir Chicago Odense Ensemble et tydelig frijazzpreg er måten som Jeff Parker og Rob Mazurek spiller på. Gjennom korte og forholdsvis avhuggede fraser frakoblet fra konvensjonelle melodiske forløp skaper de dynamikk uten å måtte ty til forslitte klisjeer. I de lange låtene blir dette tydeligst, hvor de bidrar til en klassisk postrockdynamikk, fra stille til høyt og intensivt. I de rolige partiene spiller både Parker og Mazurek lengre fraser med et hint av melodi, men etterhvert som intensiteten øker blir frasene kortere, mer aggressive og mer bråkete. Dette, sammen med det store og kokende kompet, fører til at de lange låtene nærmest blir hypnotiserende og fascinerende på klassisk krautrockvis. Det er de lange låtene, opp mot ti minutter, som jeg synes fungerer best.

De kortere låtene fungerer mer som pustehull mellom de lange, og består som regel av elektroniske lydlandskap, med korte trompet- og gitarlinjer. Slike atmosfæriske ting er blitt gjort mye mer interessant tidligere, blant annet gjennom Mazureks prosjekt Chicago Undergroud Duo. Dermed opplever jeg disse som unødvendig fyllstoff - som snarere blir forstyrrende enn interessante. Men alt i alt synes jeg at Chicago Odense Ensembles debut er blitt en interessant affære. De lange låtene blander frijazz og post / krautrock på en god måte, og burde interessere alle fans av Tortoise, postrock - og Miles Davis' 70-talls periode. Albumet kan virke litt krevende i begynnelsen, men med litt tålmodighet får man igjen for innsatsen. God fornøyelse!

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Sukpatch - 23

(Moshi Moshi)

Ein godtepose av ei plate, skryter vår anmelder, som ble hypnotisert av denne...

Flere:

Wire - Red Barked Tree
Alog - Duck-Rabbit