cover

Mclusky Do Dallas

Mclusky

CD (2002) - Too Pure / Beggars Banquet / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Post-punk / Støyrock

Spor:
Lightsabre Cocksucking Blues
No New Wave No Fun
Collagen Rock
What We Learned
Day Of The Deadringers
Dethink To Survive
Fuck This Band
To Hell With Good Intentions
Clique Application Form
The World Loves Us (And Is Our Bitch)
Alan Is A Cowboy Killer
Gareth Brown Says
Chases
Whoyouknow

Referanser:
Pixies
Jesus Lizard
Les Savy Fav
Drive Like Jehu
Big Black
Shellac

Vis flere data

Se også:
The Difference Between Me and You Is That I'm Not on Fire - Mclusky (2004)
McLuskyism - Mclusky (2006)

(6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7) (6 / 7)


Who shot JR?

Hva om The Pixies og The Jesus Lizard ble filtrert gjennom den forskrudde mentaliteten til en trio sukkerhøye Walisere?

Mclusky er en voldsom trio som hyller fra den ramsalte havnebyen Cardiff i Wales, hvor de har styrtbombet lokalbefolkningen med maniske to-minutters post-punk-rockere siden 1998. Utstyrt med en faenivoldsk "kjør den som om den er stjålen"-holdning, stormet de ut av startporten i 2000 med den ujevne debuten My Pain and Sadness Is More Sad and Painful Than Yours, som på tross av sine mangler avslørte en gryende Pixies-påvirkning.

Mange har siden pekt ut den åpenbare innflytelsen Black Francis & Co. har hatt på disse forrykte Waliserne. Men på den muskuløse oppfølgeren, Mclusky Do Dallas fra 2002, viser det seg at de har absorbert minst like mye - om ikke mer - inspirasjon fra legendene i The Jesus Lizard - et myteomspunnet og undervurdert band som satte standarden for støyrock på begynnelsen av 90-tallet med de nå klassiske utgivelsene Goat og Liar. Mclusky balanserer The Jesus Lizards angulære gitarangrep og dampveivalsende basslinjer med The Pixies' forskrudde popteft og maniske lekenhet (tenk Tame fra Doolittle). Noe som faktisk fungerer ypperlig. Enn så bra The Jesus Lizard var i sin storhetstid, så har de - og sjangeren støyrock i seg selv - aldri vært særlig tilgjengelig for utenforstående, og har for det meste vært reservert for folk som går med regnfrakk året rundt og har nonner bakbundet i fryseboksen. Men Mclusky - i likhet med The Pixies - har til og med på sitt mest hektiske en finurlig evne til å slå deg over hodet med den perfekte pop-hooken.

Plata er mesterlig produsert av Steve Albini i hans legendariske Chicago-studio, noe som ikke akkurat gjør sammenligningene mellom to av indierockens mest kritikeroste band lettere å sveipe under teppet. Albini manipulerte som kjent spakene på Surfer Rosa, som Do Dallas minner om til tider, men han jobbet også tett sammen med The Jesus Lizard i årevis, og gikk selv ned i skyttergravene med lignende band, som Big Black og Shellac. Albinis produksjon er askebeger-tørr og tappet for nyanser, alt er skarpt og høyt. Trommelyden er rett og slett gigantisk; hvert slag resonerer med et dypt drønn, som om det ble spilt inn i en rakett-silo, med trommeskinn spent strammere enn ansiktet til Cher.

Men Mcluskys kanskje mest sjarmerende trekk er vokalist Andy Falkous sine bisarre tekster, som brenner av selvironi, sarkasme, overdrivelser, trusler, ordspill, Bill Hicks-sitater og skrullete referanser til blant annet Transformers, The Simpsons, smittsomme kjønnsykdommer, Star Wars og Michael Caine. Og sist, men ikke minst, en erketypisk form for sær britisk humor, som bare kunne kommet fra et medlem av et folkeslag som har perfeksjonert kunsten å pimpe øl i mørke barer og utveksle sofistikerte morsomheter siden middelalderen, mens vi Nordmenn spiste bark og bodde i huler. Linjer som: "all your friends are cunts, your mother is a ballpoint pen thief," høres ut som en fornærmelse tatt rett ut fra en Monthy Python-film.

Falkous - som har en personlighet på størrelse med Moby Dick - er et uberegnelig element som brister med nervøs energi i en ellers så velolja rock'n'roll-maskin. Kanskje best bevist på den skramlete Les Savy Fav-aktige åpneren, Lightsabre Cocksucking Blues (udødeliggjort i flashanimasjon på: http://www.rathergood.com/lightsabre), hvor hans lekenhet er en inspirert kontrast til et band som er så samkjørt at de kunne tatt en U-sving på et kronestykke. Den bombastiske To Hell With Good Intentions, bygges opp med kjepphøye utsagn som: "my band is bigger than your band" og "we take more drugs than a touring funk band", før det hele renner ned sluket i en brutal malstrøm av hyl og feedback. Platas kanskje beste spor, The World Loves Us And Is Our Bitch, propelleres fremover med "ahh, ahh, ahh"-koring og et fengende, Joey Santiago-inspirert gitarriff, som fri for fuzz rir sylskarpt over en spretten basslinje. Men albumets mest opplagte Pixies-øyeblikk får vi nok på Alan Is A Cowboy Killer, hvor bassist Jonathan Chapple deltar med en bisarr falsett, som er Kim Deal til Andy Falkous sin Black Francis, i en inspirert harmoni som nærmest bryter lydmuren i det den smeller gjennom pop-stratosfæren.

Jeg kan fortsette ut i det uendelig med å stemple superlativer som om det var kjøleskapsmagneter på Mclusky Do Dallas, men ord som "nyskapende" og "original" kommer ikke til å være blant dem før helvete fryser over. Allikevel så er albumets beste kvalitet - den til tider svært så ustabile Dr. Jeckyl & Mr. Hyde-aktig alliansen mellom støy og melodisk pop-sensibilitet - så innfriende at jeg umulig kan holde noe så trivielt som uoriginalitet imot dem med god samvittighet. Plata er rett og slett for bra.

comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Pink Floyd: 1967-1977

Denne artikkelen er en kort gjennomgang av Pink Floyds mest sentrale verker perioden 1967-1977, deres viktigste periode.

Groovissimo


Death By Unga Bunga - Juvenile Jungle

(Spoon Train Audio)

Pur unge gutter fra Moss viser obskure veier tilbake til 60-tallets garagerock.

Flere:

Shining - Blackjazz
Television - Marquee Moon